RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

(Nesten) alle er mot (helt) fri abort og har reservasjoner

Debatten om reservasjonsrett er noe av det mest ureflekterte jeg har opplevd på lang tid. Du som leser dette, er også mot helt selvbestemt abort.

Kristin Clemet setter saken godt inne på en skarp spiss på sin blogg i dag, og Anki Gerhardsen kommer med et veltruffet hjertesukk som er en av de mest leseverdige artiklene om dette med reservasjonsrett. Ellers er det for det meste støy. Marie Simonsen har antagelig rett i at Solberg har bommet helt på sprengkraften i denne saken (og dermed også hvor hardt politiske opportunister vil forsøke å plyndre i vrakgodset etter eksplosjonen).

En universitetsprofessor i retorikk (!) kommer med årets hittil mest fantasifulle stråmann med denne diatriben "Mener nnn at norske medborgere skal vise empati for kommunetilsatte som mener at voldtatte jenter/kvinner som ønsker og tar abort skal kalles "mordere"? Jeg minner om at slike kvinner rettsforfølges i en rekke stater vi normalt regner som siviliserte, f.eks. Irland. Bør ikke minstekravet for anstendig oppførsel for en slik lege være at hun eller han finner seg et område i helsesektoren hvor de slipper å sijikansere kvinner/jenter som benytter seg av en rettighet som det norske samfunnet gjennom debatt og storingsvedtak og lover for mange år siden har gitt dem: å bestemme over sin egen kropp?"

Selvbestemt abort er ingen enkel sak, og det er derfor det er så få i ytterpunktene i debatten. 

De aller fleste er mot helt fri abort. Det er ikke mange som mener at en kvinne som vil abortere i 36. uke bør få et slikt ønske innfridd, uansett hvor mye hun snakker om at det er hennes kropp. Vi har satt grensen ved 12. uke for helt selvbestemt, og 16. uke for bortimot selvbestemt nå, og det virker som de fleste synes det er rimelige grenser. Men forandringen i fosterets utvikling fra siste dag i 16. uke og først dag i 17. er ikke så tydelig (eller mulig å engang fastslå) at noen ville si at grensen er soleklar. 

De aller aller fleste har dermed en grense for når fosteret er viktigere enn (den vordende) morens rett til å bestemme over egen kropp. 

Så kan vi slutte å late som det er bare en gruppe som tenker slik? La oss erkjenne at det er bred enighet om at det skal være en grense for så å diskutere hvor grensen skal gå, altså ved hvilket stadie i et svangerskap samfunnet kan blande seg opp i kvinnens rett til å bestemme om kroppen skal brukes (videre) til å bære frem et barn.

Og så er det dette: rent bortsett fra at er ytterst vanskelig å håndheve et reservasjonsforbud, så virker det helt vilt å be leger om å sette til side sin egen samvittighet. For det kan umulig være et generelt krav om at gode leger skal se bort fra sin samvittighet? 

En overlege (finner ikke artikkelen igjen) var indignert over at regjeringen ikke så den åpenbare forskjellen mellom fastleger som ville reservere seg mot å henvise til, og gynekologer som ville reserve mot å utføre aborter. I tillegg er det en stadig mindre andel selvbestemte aborter som foretas av leger på andre måter enn å skrive resept. 

Men hvor går den harde grensen mellom å utføre, bidra til, og henvise til abort i en persons samvittighet? Er det virkelig et generelt anvendelig prinsipp at man ikke skal plages av å bidra til noe man synes er galt? Og videre: hvorfor er det opplagt at en gynekolog, skal ha reservasjonsrett mot noe som burde være en stor del av arbeidet; mens det skal man ikke unne en fastlege som trolig møter på det ganske sjeldent. 

Det er gyldig å argumentere med at:

  • Aborthenvisninger er en del av arbeidsinstruksen til fastleger, og at den som ikke vil følge en arbeidsinstruks trenger ikke velge stilling som fastlege. Men da må vi innse at leger med slike overbevisninger ikke kan være fastleger, selv om det antagelig finnes pasienter som foretrekker leger med et slikt syn.
  • Kvinnens lovfestede rett til abort innenfor de rammene vi har vedtatt er viktigere enn legenes uenighet med denne loven. Dette er forøvrig åpenbart i prinsippet men kan - som sagt - vise seg å være vanskelig å få til i praksis. Eller kanskje ikke. Vi mangler fakta for å finne ut om dette er et reelt og ikke et hypotetisk problem.
  • I hvert fall noen elementer i KrF håper at en reservasjonsrett vil redusere antall aborter ved å gjøre dem vanskeligere tilgjengelig. Men vi bør være mer opptatt av faktiske konsekvenser enn fryktede intensjoner. 

Det er forståelig at enkelte forskrekkes over alt som kan lukte av innskrenkninger i abortlovgivningen. Men det hadde vært mye mer nyttig for alle med mindre skyttergravskrig mot stråmenn og mer konstruktiv, om livlig debatt.