RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

11.09.15 - hva har vi lært?

 

"The WTC shadows over Manhattan" by Cait Hurley from London, UK - Flickr. Licensed under CC BY 2.0 via Wikimedia Commons - https://commons.wikimedia.org/wiki/File:The_WTC_shadows_over_Manhattan.jpg#/media/File:The_WTC_shadows_over_Manhattan.jpg

Det var et helt bestemt øyeblikk om ettermiddagen 11.9.01, da jeg sto i kø for å bli evakuert fra Manhattan over Hudson-elven til Weehawken, at jeg og mine tre kollegaer (Steve, Bob, og Mark) diskuterte at denne dagen vil forandre alt. Det var en aldeles strålende solskinnsdagn, men i bakgrunnen ruvet en røyksøyle som vi bare orket å se på innimellom. Vi hadde gått forbi en kø med ambulanser på Westside Highway som strakte seg så langt øyet kunne se i begge retninger. Vi gikk også forbi en brannstasjon der store sterke menn satt med hodet i hendene, immobilisert av sorg. 

Dagen forandret alt. Talene som kom etterpå, plutselig langt mer synlige militære styrker og maskiner, bilder av ødelagte ting og mennesker fra Afghanistan, Irak, Pakistan, og etter hvert Syria og Libya. Vi gikk inn i en epoke som vi egentlig ikke har navn på, og som vi må overlate til historikere om flere tiår å finne ut av.

Det var enkelt å forstå at angrepene i luften og så mot bygningene på USAs østkyst var onde handlinger, planlagt av kyniske mennesker uten noe som lignet på et godt formål. Men det har vist seg mye vanskeligere å forstå hvorfor så mange i Midtøsten feiret angrepene, og hvorfor terrorisme finner så mange sympatisører i Vesten, og hvordan det å bekjempe slik ondskap skaper virkninger som er så skremmende og uoversiktlige.

Det er ingen rett linje, ingen klar årsakssammenheng mellom det som skjedde før 11.09.01, det som skjedde den dagen, og alt det som er skjedd etterpå. De to enkleste modellene: at det utelukkende er Israel/USA/Vesten som har forårsaket det; eller at Islam nødvendiggjør det, er så banale at de burde ikke ha noen plass i seriøs debatt. Men det sier sitt om vanskelighetene hos oss at de faktisk blir presentert som forklaringer.

Likevel: med etterpåklokskap har vi i Vesten begått mange feil, men vi har i alle fall forsøkt å løse problemene og vi har tatt innover oss følgene. Hvis vi kan slippe taket i de dogmatiske kjepphestene som preger debatten om alt etter 11.09, er det også mulig at vi kan lære av det vi har gjort og forbedre oss. I dagene, ukene, og månedene etter 11.09 i USA kom en selvransakelse blant amerikanere som er noe av det mest inspirerende jeg har opplevd. Det ble skrevet, diktet, malt, fotografert, og komponert verk i helt nye sammenhenger, som gjorde at det ble utenkelig for amerikanerne generelt, og new yorkere spesielt, å gjøre noe annet enn å rydde bort, bygge opp igjen, og gå dypere inn i hva det vil si å være amerikaner. 

Ser vi på historien, har terrorisme aldri ført frem med sine mål. Al Qaeda er fremdeles aktiv og driver mye faenskap, for ikke å snakke om utskuddet ISIS. Men de lykkes ikke med stort annet enn selve middelet de velger, nemlig å så frykt med oppsiktsvekkende vold, som igjen radikaliserer de ofte høyst reelle motsetningene de utnytter, og skaper en debatt hos oss som veksler mellom å være konstruktiv og håpløs.

Som også president Bush sa i dagene etter angrepene: å nedkjempe fienden vil ta lang tid, vil kreve alt vi har av ressurser, og vil derfor kreve alt vi har av tålmodighet og kløkt. Han hadde rett i dette, selv om det kan diskuteres om han tok det til følge selv. 

Problemene som ga grobunn for 11.9 utgjør også de største drivkreftene for flyktningekrisen som kommer oss stadig nærmere. Den har skapt et kaos i Midtøsten som kanskje kan avgrenses i nær fremtid, men som ikke vil la seg på løse på lang tid, og etter ubegripelige menneskelige lidelser. Dette er fenomenet som karakteriserer vår generasjon. Hvor godt vi løser det er avhengig av hvilke problemer vi tar for oss. Hvis problemet vi velger er å finne støtte for verdensbilder vi har valgt for lenge siden, blir det en lang, tung, blodig, og frustrerende vei.