RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

1942: Ja, det var ran, bortføring, og medvirkning til mord

Hvis noen virkelig mener at det var rett å frifinne Knut Rød for deportasjonene av jøder under annen verdenskrig, må de snarest engasjere seg i arbeidet for å gjøre det ulovlig for all fremtid.

At Knut Rød ble frifunnet for sin nidkjære innsats for å rense Norge for alt jødisk under krigen er i diverse sammenhenger blitt kalt den mest selsomme retssaken i nyere norsk historie og en "skamplett". Likevel har en høyesterettsdommer i nyere tid hevdet at frifinnelsen var riktig.

Resonnementet for retten den gangen - med et svært så hederlig unntak i en fagdommer - var at vage forestillinger om at Knut Rød kanskje muligens etter egen påstand også gjorde noe for motstandsbevegelsen - var noe som oppveiet for at han ledet innsatsen for å deportere jødene. Det er jo umulig å vite hva som gikk gjennom hodene til retten i 1948, men her fra 2014 virker resonnementet mildest talt forrykt.

Så la oss starte med et grunnleggende spørsmål som gjerne kan besvares av tidligere høyesterettsdommmer Rieber-Mohn og andre som er enige med ham:

Kan vi være enige om at det Statspolitiet gjorde mot jødene under krigen var en forbrytelse?

Altså, det var og er ulovlig i Norge å:

  • Tvangsmessig registrerting i henhold til imaginære forestillinger om "rase"?
  • Konfiskering av eiendom uten lov og dom
  • Arrestasjon og forvaring uten lov og dom
  • Deportasjon uten lov og dom
  • Inndragelse av norsk statsborgerskap uten lov og dom
  • Medvirkning til det Statspolitiet visste eller burde visst var mord, uten lov og dom

Uten at Rieber-Mohn sier det konkret, virker det som han unnskylder frifinnelsen ut fra at tiltalen var begrenset til straffelovens § 86 (bistand til fienden) og § 223 (frihetsberøvelse). Lagretten kunne altså ikke ta stilling til annet enn den påstanden som var lagt fremfor dem, og der fant de altså at:

"Han [Rød ]gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeid, og det har han også gjort. Hele hans ledelse av den politiavdeling han hadde gikk ut på å motarbeide tyske og nazistiske interesser, og det lykkedes for ham. Det er ikke med tiltalte som med så mange andre at han har meldt seg inn av mer eller mindre egoistiske grunner, og så etterpå søker å reparere det med gagnlige handlinger."

Tvilen som altså kom Rød til gode var hans påstand (som han åpenbart ikke trengte å underbygge nærmere) om at han i virkeligheten jobbet mot tyskerne. Jeg kan ikke se at hverken de eller Rieber-Mohn har tatt stilling til disse spørsmålene:

  • Var det nødvendig for Rød å gå så ivrig til verks? Hadde det ikke vært mer overbevisende formildende om han hadde gjort det lettere for jøder å unnslippe?
  • Hva var det, helt konkret, som var viktigere enn å hindre denne deportasjonen? Eller holdt det at Rød fremholdt at han hadde viktige ting for seg?
  • Hvilke lover var egentlig anvendelige i denne situasjonen? Det er verdt å merke seg at Rød og Statspolitiet kom under Terbovens Sicherheitsdienst og ikke Wehrmacht. Norge var underlagt en militær okkupasjon, og Terbovens virke var i all hovedsak ulovlig hele veien gjennom.

Mitt poeng er dette: hvis det finnes juridisk grunnlag for å tro at deportasjonene var lovlige, må vi snarest endre lovene slik at det aldri igjen blir det. Og her er Rieber-Mohn svar skyldig. For å si det pent.