*Nettavisen* Nyheter.

Å bekjempe stygge meninger med stygge midler

Hvem er verst? De som utrykker avskyelige meninger, eller de som trakasserer og truer dem?

Denne artikkelen i Salon av Ben Warner, en engelskprofessor, som hadde blant sine studenter en åpenbar rasist, en ung mann som var leder av "White Student Union." Hans opplevelse var at den unge mannen var høflig, pliktoppfyllende og hadde først og fremst sine (forrykte) meningers mot.

Det Warner beskriver burde ikke være helt ukjent for oss. Når fremmedfiendtlige organisasjoner som "Norwegian Defense League" og SIAN har demonstrasjoner, er det politioppbud nødvendig først og fremst for å beskytte dem, og deres rett til å ytre meninger, selv når meningene er krenkende og absurde.

Warner forteller at studenten fikk trusler, ble stadig trakassert, og fikk - for eksempel - en bøtte urin kastet på seg. Warners essay avslutter med dette avsnittet:

?Hi,? I said, catching him off guard. He looked up and said hello as though he had no idea who I was. But after class, later that day, he stayed again. ?Professor,? he said, ?I just want to really thank you for saying hello to me today.?

?Yeah?? I said.

?This morning, a girl spit on me. When you said hello, it really turned my day around.?

?I?m sorry,? I said to him. ?You shouldn?t have to go through that.?

What should he have to go through? I still had no idea.

Jeg må innrømme at det er enkelte blant mine meningsopponenter jeg har vanskelig for å respektere, eller like. Det dreier seg i regelen ikke om hvor uenige de er, men hvor uredelige jeg synes de er i sin argumentasjon. Men når jeg har truffet dem, har det alltid vært lettere enn jeg trodde å hilse på dem, være vennlig, og faktisk bry med om dem. Jeg aner ikke hvorfor de gjør de tingene som jeg synes er så irriterende, men når man ser folk i øynene, ser hvordan de har stelt håret og kledd på seg, så er det vanskelig å ha 100% aversjon.

Min erfaring med folk som har ekstreme meninger at deres sterkeste drift synes å være et slags naivt håp om at det finnes enkle virkemidler for å få verden ordnet igjen. Det som i utgangspunktet er motvilje mot deres meninger får dybde i at jeg synes synd på dem, på at de har slik angst at de bare greier å se trangt.

Å spytte på folk, kaste urin på dem, true dem på livet, det må komme av noe helt annet enn uenighet. Det virker heller som uenigheten er et påskudd for å være drittsekk mot medmennesker.

Når man fyller en beholder med urin om morgenen med det formål å hive det på noen om ettermiddagen, så søker man ikke etter en informert debatt eller et bedre samfunn. Ingen overtales til noe som helst.

Spørsmålet er likevel om vi tåler mer av slikt hvis det går utover folk med meninger vi avskyr. Vi må tåle at folk har avskyelige meninger, men vi skal ikke tåle at folk har avskyelige handlinger.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.