*Nettavisen* Nyheter.

Å grine etter at skolebussen dro av gårde.

I dag morges satte jeg sønnen min på skolebussen, kysset ham som jeg alltid gjør på hodet, og gikk ut av bussen.

Og så hulkegråt jeg en stund før jeg satte meg på sykkelen, og så gråt jeg litt mer på veien mellom vestre Bærum og Bjørvika.

Noen ganger peiler vi oss inn mot milepæler i livene våre, andre ganger kræsjer de inn i oss.

Klikk på bildet for å forstørre.

 

Der jeg sto og lot tårene renne ned på asfalten, der har jeg stått mange ganger med sønnen min, vi begge stuptrette, og lurt på hvordan jeg skulle greie dagen - uken, måneden, og året virket uoverkommelige, men jeg sto der fast bestemt men sterkt tvilende om at dagen, den skulle jeg greie. Fikk ham på bussen, planla alt jeg måtte få til før jeg tok ham av bussen senere på dagen.

Det har vært all slags vær disse morgenene: 20 kuldegrader og 20 varmegrader, øsende regn, snøfall så tykk at skolebussen ikke kom frem, mørkt om vinteren og lyst om sommeren. Bussen har som oftest vært presis, men noen ganger forsinket. Noen ganger har sønnen min vært så søvnig at han har støttet seg til meg; andre ganger har han forsøkt å stikke av.

Sønnen min har "tung" autisme og "alvorlig psykisk utviklingshemming", og til høsten begynner han på videregående.

For nesten seks år siden ble jeg alenepappa, og da var han en liten, puslete gutt som satt i barnesete, var "utagerende" slik at han trengte skjerming, var på tunge medisiner, gikk aldri på do på egen hånd, og sov nesten aldri en hel natt. Han hadde kronisk mørke ringer under øynene.

Nå er han over gjennomsnittet høy, slank og sterk, nesten alltid rolig, sover oftest godt, og ser kjernesunn ut.

Så jeg gråt av lettelse.

Det som virket helt uoverkommelig for nesten seks år siden har gått seg til, dag for dag. Takket være bussjåfører, miljøarbeidere, lærere, spesialister, PP-rådgiver, leger, andre i helsefaget, tjenesteledere i kommunen, og et stort antall forståelsesfulle folk i ulike roller, er sønnen min friskere enn han har vært siden han ble uforklarlig syk for over fjorten år siden. Vi har fylt inn syv tykke kontaktbøker i denne tiden, sittet i møter, pratet på telefonen, møtt opp, hatt medgang og motgang (den verste motgangen kan vi forøvrig takke Utdanningsforbundet for), og slik har dagene gått og blitt til mitt livs største prestasjon.

Jeg har lært mer av sønnen min enn av noe annet menneske. Av ham har jeg lært om mine egne (og mange) begrensninger, men også om det beste vi mennesker har å gi hverandre: tillit, kjærlighet, oppriktighet, verdighet, og hva disse tingene betyr i praksis.

Milepælen som traff meg midt i trynet der jeg så den grønne bussen forsvinne over bakketoppen gir kanskje rom for stolthet etter hvert. Men akkurat i dag triller tårene i glede over at gutten min er blitt en ung mann, og takknemlighet over at vi vokste opp sammen.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.