Å være sin egen jøde er å være sitt eget menneske

I anledning den Internasjonale Minnedagen for Holocaust utgir Aftenposten i dag en kronikk (Skremt til Stillhet) av Monica Csango der hun forteller at hun har hatt for vane å holde sin jødiske identitet skjult.

Jeg må innrømme at det ikke har falt meg inn å holde min jødiskhet skjult, men så var det å være jøde noe jeg valgte å være, vel vitende (og advart, mange ganger) om hvilke ulemper det medførte. Dessuten er jeg patriot: jeg vil utfordre mitt fedreland til å ha romslig plass for meg, og for alle andre som vil være annerledes.

Csango føler i sin kronikk behov for å presisere at hun er kritisk til Israels politikk og er dessuten ikke religiøs.

Og så undrer jeg meg: Hva har det med saken å gjøre? Samtidig som jeg også vet svaret.

Hun forsvarer seg mot det hun vet vil komme: hvis hun tilkjennegir seg som jøde, er det plutselig viktig å poengtere at hun er den type jøde som andre nordmenn kan tåle. Som holder seg til det akseptable overbevisningrsommet i norsk debatt der Israel kommer uheldig ut og religion er et nødvendig onde.

Det er antagelig utbredt enighet om at en slik jøde må det være lov å være.

Men det må også være en slik jøde som ikke har noen bestemt mening om Israel, eller som vil holde religiøs praksis og overbevisning for seg selv? Eller som støtter Likud og er ikke-religiøs, eller som støtter Meretz og er sterkt religiøs? Eller hva som helst?

Det må føles trygt å være den jøden man selv ønsker å være, uten en eller annen lakmustest.

Jeg må innrømme at jeg har samme impuls som Csango: jeg ønsker å presisere at jeg ikke er enig med alt Israel foretar seg (som om noen jøder er det), at jeg har humanistisk utsyn selv om jeg også har religiøse overbevisninger og praksis, men egentlig er det saken helt uvedkommende.

Det skal være trygt å stå frem som jøde (eller la være) uten forbehold.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.