Gå til sidens hovedinnhold

Det er plass til avsky også i dag.

Det vil bli vakre, meningsfulle, verdige markeringer i dag. Men jeg ønsker også å utrykke min avsky for det heslige, meningsløse, onde, som skjedde. Har vi plass til det?

Jeg må innrømme at jeg var en av grinebiterne i dagene og ukene etter 22.7. Jeg følte ikke noe behov for å bidra til rosehavet, synge sanger, eller møtes for å snakke om det hele.

Og jeg har lurt en del på hvorfor. Jeg har jo sett hvor meningsfullt disse markeringene var for så mange.

Kanskje fordi jeg er redd for at vår kollektive bevissthet kompartmentaliserer massemordet for fort, at vi setter en ramme rundt det, pakker det inn, setter en stor etikett på, og plasserer det i en hylle vi av og til ser på. Jeg frykter at vi er så ivrige etter å legge det bak oss at vi som Dovregubben reduserer det til noe som er stygt og avskyelig nok til at vi kan riste det av oss og komme videre, trygg på at vi har funnet ut av det.

Jeg forstår jo impulsen til å gjøre akkurat det: Morderen var klin gærn. Og/eller han var utslag av moralsk blind politisk ekstremisme. Ofrene var martyrer for sin sak, eller for et åpent samfunn, eller noe annet vi verdsetter. Deres død skal ikke være forgjeves hvis vi bestreber på å være mer av det de sto for: åpenhet, raushet, kjærlighet, osv.

Men det er det at deres død er helt meningsløse. For å sitere et bibelsk vers, så skriker deres blod fra bakken. Vi vet ikke hva slags fremtid hver av dem ville hatt, men de ble fratatt alle muligheter til utdannelse, yrke, familieliv, politikk, eller hva de nå ville valgt. Den som står i Regjeringskvartalet eller på Utøya i år etter år og spør "HVORFOR!?" vil aldri få et tilfredsstillende svar.

Disse menneskene og deres fremtid er og forblir borte.

Vi må jo finne trøst i ritualene, i talene og markeringene, roser, og annet. Men det vil alltid være et snev av det absurde i det. Bildene vi ser for oss - av en bil som eksploderer blant folk som gjør daglige ærender, av jakt med skytevåpen på ungdom og barn - forblir skrekkelig og helt, aldeles galt uansett hva vi gjør med det.

Om 60, 70, kanskje 80 år vil vi ha den siste minnestunden for 22.7 med tidsvitner til stede. Innen da vil 22.7.2011 være en historisk begivenhet, noe som settes i en eller annen sammenheng vi antagelig ikke kjenner nå. Det er stor fare for at det vil ha oppstått flere tragedier som skal minnes. Diskusjonen om hva 22.7 "betyr" vil forlengst være over. Enten vil det vise seg å være en utslagsgivende hendelse i vår historie, ellers vil det bli stående som et tilfelle av utilsminket ondskap.

Så kanskje er det dette for meg: det er fint at vi utrykker vår sorg over de som er blitt borte, og det er beundringsverdig at vi bekrefter de verdiene som ble satt på prøve for to år siden.

Men det skal også være plass til å utrykke avsky. Det skal være plass til å stå og forgjeves lete etter ord for å utrykke det bunnløse raseriet, å stå ute på en odde, inne på en vidde, eller langt inne i en skog og skrike for full hals etter rettferdighet og hevn. Vi skal ikke blankt avvise de destruktive impulsene vi kjenner boble i oss når vi tenker på det morderen foretok seg for to år siden. Det er ikke noe galt å ønske at det hele endte med en død morder og langt færre døde ofre.

I hvert fall i et øyeblikk, så kan vi finne tilbake til det siviliserte, rimelige, og rasjonelle etterpå.

Reklame

Kurs: Dette må du vite om vin og bobler til 17. mai