En uferdig grunnlov

Grunnlover - det som formelt alltid burde kalles en konstitusjon - er det nærmeste vi kommer til sekulær helligdom i vårt samfunn. Likevel gir det oss gjennom sin eksistens og erklærte prosedyre både mulighetene til og forutsetningen for å endre det. I all hovedsak bygger dagens grunnlovskonservativisme på premisset om at grunnloven fungerer (stort sett) bra: den legger til rette for et samfunn som er tilnærmelsesvis likt det vi ønsker at det skal være.

Jeg synes det er passende at vi feirer vår konstitusjon ved å debattere den. Eidsvollmennene var menn av sin tid med høyst forskjellige mål, tankesett, og forutsetninger, og da i dag (16. mai) for 200 år siden enstemmig vedtok grunnloven, var det etter mye uenighet, mange kompromisser, og sikkert en del hestehandel.

Den versjonen de underskrev var beundringsverdig (i sin tid) men også svært mangelfull. Men manglene er etter hvert blitt rettet opp ved at flere generasjoner samfunnsengasjerte nordmenn tok på seg ansvaret Eidsvollsmennene overlot til ettertiden.

Når vi sier at vi feirer at grunnloven ble underskrevet 17. mai 1814, kunne vi like godt si at konstitusjonen ble påbegynt den dagen.

I anledning dagen har jeg noen forslag til endringer vi kunne tenke oss å gjøre etter hvert:

  • Den første er allerede godt underveis, nemlig å skrive om hele dokumentet til norsk i stedet for gammelmodig dansk. Så vi kan krysse det av.
  • Fra å være en nasjonstat med etnisk tilhørighet som definerende trekk, til å være et politisk system med enkelte og enkle felles verdier som definerende trekk. I 1814 og i mindre grad 1905 var selvstendighetsbevegelsen utslag av en trang til å ikke være underlagt en annen etnisk gruppe. Nordmenn utgjorde en egen nasjonalitet på grunnlag av felles språk, felles historie, og felles religion. Språket i Norge ha for det første blitt mer mangfoldig men er hovedsakelig blitt et praktisk anliggende; vår felles historie er likeledes blitt mer sammensatt og mer nyansert; og religion er på full fart vei ut som et samfunnsbærende element. På den annen side utvikler vi en stadig sterkere felles identitet i felles verdier om frihet, solidaritet, rettferdighet, m.m. Mange av disse vil vi ha til felles med andre liberale demokratier, men vi må nok ransake oss selv for å finne ut hva det er som er særegent norsk (og det på positivt vis).
  • Mer "checks and balances", eller altså statsmakter som står i klarere motsetning til hverandre. Det er noe i den norske folkesjelen som strider mot tanken om at større motsetning skaper mer harmoni, men slik er det i maktutøvelse. Vi borgere beskyttes best ved at alle tre statsmaktene alltid må se seg over skulderen. Etter mitt skjønn er den norske høyesterett altfor svak; regjeringen for ugjennomtrengelig; og Stortinget for prisgitt den fjerde statsmakten, nemlig pressen. Jeg tror det er mulig med strukturelle - dvs konstitusjonelle - endringer som tvinger bedre ansvarliggjøring, og disse burde vi diskutere.
  • Et nytt konsept om borgerskap. Et godt samfunn er avhengig av at det å tjene fellesskapet - det vil si, hverandre - er en ærverdig og beundringsverdig oppgave. Vi begynner å nærme oss et velstandsnivå som kjennetegnes av materiell overflod. Rikdom bør i økende grad bestå av det vi gir hverandre av ikke-materielle goder, og "godt" borgerskap bør defineres av gavmildhet til andre. I blant annet boken "Paragrafen" skriver Håkon Harket at det i riksforsamlingen i 1814 var diskutert om jøder skulle begrenses fra å oppholde seg, bo, eller være borgere i Norge. Vi må tenke motsatt på dette: alle skal ha mulighet til å være en god borger, men vi skal berømme innsatsen blant dem som beriker sitt borgerskap ved å bidra.
  • Ingen er lenger utelukkende og bare norsk. Stadig flere nordmenn vil gifte seg med ikke-nordmenn, være flerspråklige, få sin utdannelse utenfor Norge, bosette seg utenfor Norge i lengre eller kortere tid, osv. De vil finne seg venner og meningsfeller (på godt og vondt) på tvers av landegrenser. Identitet vil i stadig mindre grad være bundet opp i å være norsk og bare det, og vi må la borgere slippe å føle motsetning til det å være norsk og også å være andre ting.

Vår grunnlov, eller vår konstitusjon, kan ikke gjøre oss til et bedre samfunn, men den kan fjerne hindre for det. Og særlig i all den tid vi ikke riktig vet, eller er uenige om, hva som kjennetegner vårt ideelle samfunn. Vi har virkelig noe å feire om 25, 50, eller 100 år om vi gjennom hardt arbeid og livlig samfunnsdebatt har en grunnlov som ser helt annerledes ut enn den vi har i dag.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.