*Nettavisen* Nyheter.

Et tredje kjønn?

Kjønn er en av mange egenskaper som identifiserer oss. Men det er så avgjørende at folk med uklart fysiologisk kjønn sliter med å finne sin kulturelle identitet.

For noen år siden fikk jeg korreks av en av mine klienter, en professor i endokrinologi, da jeg brukte det engelske ordet "gender" der jeg mente "sex" - altså i den norske betydningen "kjønn".

  • "Sex", forklarte hun, er fysiologisk bestemt. Man er mann eller kvinne avhengig av kromosomer (XX eller XY) og/eller kjønnsorganer.
  • "Gender" har med identitet å gjøre og er en langt mer sammensatt sak. For identitet har ikke bare noe med hvordan hver av oss definerer oss selv, men også om omverdenen godtar denne definisjonen.

For de aller fleste av oss er dette uproblematisk: vår kjønnslige identitet (gender) faller rimelig godt sammen med vårt fysiologiske kjønn (sex). Vi lever i regelen opp til (og av og til ned til) de forventningene våre kulturer stiller til oss i vårt kjønn.

Når det er akseptert at forventningene til kjønn er til skade, kalles de "stereotyper", men så lenge vi mener de er berettigede kalles de "normer".

"Normer" blir til "stereotyper" når noen tapre sjeler utfordrer forventningene i ord og adferd. Kvinner går med bukser, menn blir sykepleiere, vi får alenepappaer og kvinnedirektører. Vi aksepterer som fullverdig at kvinner er tiltrukket til andre enn menn, og menn til andre enn kvinner.

Slik blir det mer plass for hver av oss i vår kjønnslige identitet, og det tror jeg er sunt både for samfunnet og den enkelte: jo mindre konflikt det er mellom den enkeltes evne til fri utfoldelse og samfunnets begrensninger på det, jo bedre er det.

Men nå står vi overfor en ny front, nemlig tanken om et tredje kjønn.

Fysiologisk skjer dette enten ved at et barn er født med tvetydige eller utydelige kjønnsorganer, eller når en person er gjennom kirurgisk inngrep og hormonbehandling får nye kjønnsorganer. Vi har altså medborgere og medmennesker som er hverken det ene eller det andre fysiologisk, men vi vet ikke riktig om vi fikser det kulturelt. Det er med andre ord uklart om vi i vår kultur har plass til noe annet enn det ene eller det andre.

I Norge er medfødte uklare kjønnskarakteristika en "sjelden diagnose". I utlandet, blant annet USA, Australia og Tyskland (og India og Pakistan) åpnes det for at det skal finnes et tredje kjønn, som hverken er det ene eller det andre. Dette kommer til utrykk, ironisk nok, ved at pass kan utstedes med et tredje kjønn angitt.

At dette er et reelt problem for bare et lite mindretall blant oss (ca 0,5 promille) gjør ikke problemet mindre for dem det gjelder. Mest fordi vi simpelthen ikke vet om dette om man mentalt er enten gutt eller jente er noe medfødt i hjernen vår, eller om det er noe vi retter oss etter som resultat av oppveksten. Jeg er ikke helt sikker på om det er lettere for et barn å vokse opp med "ubestemt" som identitet enn å ha feil identitet.

I "Hjernevask" ble det vist til interessant forskning som veldig tydelig skilte guttehjerner fra jentehjerner, selv i veldig tidlig alder. Men dette må vel - skulle jeg tro - være mindre anvendelig der uklare kjønnskarakteristikka skyldes faktiske sykdommer. Hvis kjønnsorganene er blitt slik de er på grunn av miljømessige forhold, bør antagelsen være at barnet med like stor sannsynlighet vil ønske den identiteten som hans/hennes genetikk skulle tilsi. I så fall blir det utrolig viktig med grundig diagnosearbeid i helsevesenet.

Med andre ord: mer forskning trenges.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.