Gå til sidens hovedinnhold

For å beseire terrorisme, må vi gjøre mange forskjellige ting

For å beseire IS må vi tilegne oss en ny tankemodell.

Når IS har vist seg så slagkraftig i Europa at de fikk til et så ambisiøst angrep i selve Paris, er det ingen som kan føle seg spesielt trygge; og derfor vil det fremover bli mye snakk om en handlingsplan, en strategi, de tiltak som er nødvendig for å redusere og helst eliminere trusselen.

Slike diskusjoner polariseres fort, fordi det er god plass til personlige teorier som så får beleilige løsninger. Du kan tillate deg å være krigersk og ønske et kompromissløst hærtog mot fienden; eller du kan tillate deg å være pasifist og oppfordre til gjensidig forståelse, dialog, fredstiltak, osv.

Vi ønsker oss noe som er enkelt, effektivt, risikofritt, og billig. Noe som er like lett å forstå og målbart som "innta Berlin". Vi vil se på kart hver dag som viser frontlinjene flytte seg (i riktig retning), vi vil ha klare seire i definitive slag, vi vil ha en uforbeholden overgivelse og en klar seier. Vi vil legge IS bak oss en gang for alle og komme oss videre.

Åpenbart er ikke IS innforstått med at konflikten er slik. De vil at frontlinjene skal være utydelige og stadig skiftende, de vil at vi aldri skal føle at vi har gjort definitive fremskritt i å nedkjempe dem, og de har i hvert fall ikke tenkt å gi oss noen fornemmelse av seier. De vil velge slagmarkene der vi møtes slik at det er til deres fordel, de vil holde seg unna situasjoner der de har en ulempe, de vil være uforutsigbare og kompromissløse.

Vi er faktisk mange ganger sterkere enn dem. Vi har langt større fleksibilitet i de fleste henseende, vi har mer penger, vi har tilgang til bedre kunnskap og teknologi, vi har åpenhet som legger til rette for å lære av våre feil, og vi har faktisk en langt sterkere ideologi.

Problemet er at vi ennå ikke har rett tankemodell. Vi er ikke vant til å prøve oss frem med ulike tilnærminger, vi er ikke flinke til å akseptere motgang og nederlag underveis, vi er ikke innstilt på å akseptere at vi er blitt mer sårbare.

Dette kan vi endre, og her er min utfordring.

For å lykkes, må vi ha flere tanker i hodet samtidig:

  • Vi må bekjempe fienden og beseire ham, om nødvendig ved å drepe ham. Vi må lokke ham ut i kamp når vi vet at vi kan vinne, og vi må gi ham valget mellom et verdig nederlag eller en sikker død. Vi må velge våre mål med omhu, men vi må holde fienden ansvarlige for de skjoldene og de gislene han gjemmer seg bak.
  • Vi må alltid gi fienden og alle hans støttespillere et bedre alternativ enn fortsatt kamp. Vi må vise, og ikke bare påstå, at våre verdier er mer humane, mer rasjonelle, mer nådefulle enn fiendens. Vi må bevise hver dag at vi er ute etter seier og ikke ødeleggelse.
  • Vi må gjøre fienden redd og usikker, vi må destabilisere hans tro på seg selv og sin sak.
  • Vi må være trassige. Vi må fortsette våre liv, reise på jobb, spise på restaurant, dra på Death Metal-konserter, delta i gudstjenester/blot/Litteraturhusdebatter for å vise fienden at vi ikke lar oss kue, at vel kan vi være redde, men vi er mer modige.
  • Vi må finne oss i at det blir flere angrep, det blir flere døde, det blir mer farlig for oss. Vi må være resiliente, vi må kunne reise oss opp og gå videre, holde samme kurs, hele våre sår, føle vår sorg, men finne styrke i at vi ikke vil gi oss.
  • Vi må prøve forskjellige ting vel vitende om at noe vil mislykkes, og da må vi lære av feilene. Det kan være at vi til tider fremstår som for naive, eller for hardhendte, for rotete, eller for nitidige. Vi må tåle kritikk og harselering og børste av oss og gjøre det bedre fremover. Dette vil ta tid.
  • Vi må være bedre enn fienden, vi må vise mer nåde, vi må forstå sammenhengen mellom målet og middelet. Ingenting skal drive oss til å ville etterligne fienden. Vi sørger over alle døde, enten de er våre, fiendens, eller ikke-stridende som havner i ilden. Vi måler ikke våre seire i antall døde, ei heller våre nederlag slik. Vi måler våre seire i at vi har drevet fienden tilbake, skadet hans evne eller vilje til videre kamp, redusert hans muligheter til å ødelegge.
  • Vi må fremfor alt ha tro på oss selv, tro på at vår sivilisasjon er langt overlegen noe fienden drømmer om, vi må se i våre sårbarheter og våre idealer en fundamental styrke. Vi bygger ikke vår styrke på blind og fanatisk tro på det hinsidige, men på fornuft, rasjonalitet, toleranse, medmenneskelighet, og evnen til å tilgi, lære, omstille oss, og dyrke åpenhet og frihet.

Disse tingene synes å stride mot hverandre, men de gjør ikke det. For det er kun historikerne som vil vite hva det var som gjorde at IS (og tilsvarende organisasjoner) gikk til grunne og verden ble bedre av kampen.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien gratis