RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Gloria og Ingeborg

Gloria Steinem fyller 80 i dag og er med rette blitt berømt for kvinnesak. Jeg vil fortelle om en kvinne - tante Ingeborg - som slett ikke er berømt men jobbet minst like hardt for saken.

I dag fyller Gloria Steinem 80 år. Hun er blant de levende mennesker som har gjort mest for å fremme kvinnesak - i betydningen menneskesak - for vår sivilisasjons skyld. Jeg vil anbefale alle å lese om hennes liv og arv i Time og New York Times.

Jeg vil benytte dagen - og jeg tror Gloria hadde vært innforstått med det - til å skrive litt om min grandtante Ingeborg. 

Ingeborg Olsdatter Viken ble født i Oppdal, antagelig på slektsgården Nervika, 1. august 1902, knappe seks uker at hennes foreldre Marie Larsdatter Sætrom (av Loe slekten) Ole Eriksen Viken giftet seg. Ole var overbevist om at han ikke var Ingeborgs far men giftet seg med Marie likevel. I alle år etterpå sa folk som kjente dem begge at Ole tok helt feil: han og Ingeborg var av samme stykke både av utseende og personlighet. Tante Ingeborg fikk senere en lillebror - min bestefar Leiv, som jeg også er oppkalt etter - og hun mistet moren Marie da hun var åtte år gammel.

Ole var fanejunker i Halden, og tante Ingeborg og bestefar ble oppdratt av slektninger og dem som drev gården. Det er et par ting som tyder på at det ikke var greit.

Ingeborg ville ha utdannelse, men det mente faren Ole var aldeles bortkastet. Hva skulle vel kvinner med det?

Staheten som fremdeles er å finne i Vikenslekten skapte antagelig en kombinasjon av isfront og sviende konflikt, jeg kjenner ikke detaljene.

Ingeborg vant forsåvidt, for hun kom inn på landsgymnaset på Voss men måtte forsørge seg selv. (Bestefar fikk økonomisk støtte til både Eidsvoll landsgymnas og tannlegehøyskolen.)

Hun fikk skrapt sammen penger til å studere på Sorbonne en stund og gjennomførte hovedfag med bifall i kunsthistorie på Universitetet i Oslo. Hun kom tilbake til Oppdalsområdet og ble lærer.

Ingeborg var forlovet en stund med en bror av Sigbjørn Bernhoft Osa (finner likevel noe om at han hadde en bror), men hun gjorde det slutt i et sjalusianfall. De skal likevel ha korrespondert i mange år etterpå. Hun giftet seg aldri, og det er uvisst om hun hadde noe annet romantisk forhold.  

Ingeborg var sosialist, kanskje noe i opposisjon til det progressive Venstre-hegemoniet i nærfamilien, men aller mest, tror jeg, fordi hun kom så tett opp til fattigdommen mens hun var i Paris. Hun var selv fattig og kunne fint lite gjøre med det, men hun lovte seg selv at hun alltid ville støtte en politisk bevegelse som fremfor alt motsatte seg slik nød. Man kan være enig eller uenig med hennes valg, men det er bare å respektere motivet. 

Under krigen skjelte hun ut en gruppe tyske soldater - på klingende tysk - og ble nesten sendt nordover. Men den tyske kommandanten ble så imponert over hennes utdannelse at han gjorde om straffen til en bot. Hun nektet å betale, så bestefar betalte for henne. Hun ble rasende på ham for det. 

Hun var gode venner med og beundret sin fetter Olav Dalgard. Hun holdt seg a jour med norsk kulturliv og politikk. Jeg tror hun la sin ære i det.

Hun leste Dagbladet, Dag og Tid, og Syn og Segn. Hun ga meg gaveabonnement på Norsk Barneblad. Hun regnet seg som intellektuell og radikal, skrev aldri på noe annet enn nynorsk. Brevene hun skrev til sin mor ble alltid innledet med en oversikt over døde og syke i Oppdal siden sist. Hun var vanskelig å omgås, fordi hun likte så godt å krangle og irritere. Det var som hun måtte pirke bort i uenighet, kunne bare ikke la være.

Hun var som regel godslig og litt lavmælt påståelig, men hun fikk raserianfall som fikk folk til å skvette. Hun kjørte omkring på en moped som hun syntes å aldri få ut av første gir. Hun var kort og overvektig og ansiktet hennes minnet meg på et tyttebær. Hun døde i 1978 av hjerteinfarkt, det som hun påpekte i et tidligere brev at folk i Oppdal for det meste døde av. Hun var utrolig gnien mens hun levde for å være generøs mot sine fem nevøer og nieser da hun døde. Jeg har to lenestoler etter henne i kjellerstuen.

Jeg vet ikke om tante Ingeborg hadde et lykkelig liv. Jeg mistenker at hun var for sint over all uretten hun så til at hun helt greide det. 

Men hun brøytet vei for hennes etterkommere. Hun kunne godt være fattig og uvenner med faren hvis hun fikk seg en utdannelse. Hun ville heller være alene enn å være prisgitt en mann. Jeg tror hun aldri godtok - så mye som en millimeter - at kvinner hadde en annen plass i samfunnet enn menn. Hennes liv, ensomt som det var, fylt som det var med vanskeligheter hun skapte for seg selv, var i spissen i samfunnsutviklingen. Hun tok det vanskelige for at andre skulle få det lettere.