RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Hva er det vi aldri skal glemme?

Hvilken dato ulike land velger for å markere haShoah (Holocaust) gir oss en antydning om hvordan ser på ansvarsforholdet for folkemordet. Noen land (Frankrike, Nederland, Polen, Romania) har valgt en dato som markerer en begivenhet i sine egne land. 

27.1. er FNs offisielle dag fordi det var på den datoen i 1945 at sovjetiske styrker befridde Auschwitz-Birkenau (selv om nazistiske styrker flere dager før hadde forlatt leiranlegget). Dette er dagen vi har valgt i Norge, selv om jeg - og flere andre - mener at vi burde gjøre mer av 26.11, datoen i 1943 DS Donau forlot Akershuskaia. 

Det blir stadig færre levende tidsvitner til Shoah, og etterkrigstidens historie viser at selv om vi på ingen måte har glemt det systematiske mordet på jøder, romfolk, funksjonshemmede, homofile, Jehovas vitner, hele den polske eliten, kommunister, sosialister, så har vi ikke lært nok av det til å hindre og straffe lignende massemord på mennesker i Rwanda, Bosnia, Kosovo, Kambodsja, Nord-Korea, Sovjetunionen, Darfur, Irak, og altfor mange andre steder.

Dette får meg til å tvile på om vi har tatt den riktige lærdommen av Shoah, og følgelig om vi kan være særlig trygge på at det aldri vil skje igjen. 

Vår behandling av Shoah har gått gjennom flere faser: i etterkrigens tidlige år gikk vi inn for å avdramatisere det, vende et døvt øre til dem som ville fortelle om det, gjøre det noe ofrene måtte komme over. På 50-tallet ble det omtrent glemt, gjort til en av mange typer traumatiske opplevelser ulike grupper måtte holde ut under nazistenes terrorvelde. Et mer åpent og nyansert syn ble fremmet over tid, med enkelte milepæler, bl.a.: Willy Brandts knefall i Warsawa, den amerikanske miniserien Holocaust, Spielberg-filmen Schindler's List, m.m. 

Alle fremstillinger i media har vært omstridte og har sågar gitt påskudd for jødefientlige utspill som Norman Finkelsteinss syke vrangforestillinger om en "Holocaust bransje". 

Det største problemet har imidlertid vært karikeringen av den historiske prosessen som førte til Shoah. 

Det bekymrer meg at så mange tror at dette dreier seg om halvgale, frådende demagoger av typen Hitler og Streicher som i sort hvitt holder usammenhengende taler til et hjernevasket, uniformert publikum.

Denne fremstillingen fremmedgjør oss fra de høyst alminnelige, banale impulsene som vi alle har, og som legger forholdene til rette for systematisk undertrykking og mord. Det gjør fenoment så vagt at sammenligninger med Shoah henger løst i offentlig debatt, og at vi trygt kan regne våre samfunn som vaksinert mot slike katastrofer.

Det første, altså sammenligningene, er de mest krenkende. Men det som gjør at jeg frykter fremtiden er det siste: illusjonen om at vi har kommet så langt at et nytt Shoah i Europa (generelt og Norge spesielt) er utenkelig. 

Det ble lagt til rette for Shoah i flere trinn som i hovedsak gjorde det lett for vanlige folk (av den typen vi ser i speilet hver dag) å gjøre valg som begrenser friheten til litt for alle, og mye for enkelte. Mentaliteten skjerpes inn gradvis.

Det går på å skille mellom "inn-grupper" og en "ut-grupper", hvor de første har sosial akseptanse, privilegier, og immunitet sistnevnte ikke har. Ut-gruppenes motivasjoner blir mistenkkeligjorte, deres oppriktighet blir satt i tvil.

Argumentene avvises ad hominem - deres troverdighet blir satt i tvil på grunnlag av deres tilhørighet og ikke annet. Å være i ut-gruppen blir smittsomt - å vise forståelse for ut-gruppens synspunkter er å bli en av dem. Det stilles "spørsmål" til ut-gruppen men de får sjeldent anledning til å svare ordentlig for seg. I beste fall presenteres deres syn som "eksotiske".

Ut-gruppen blir stadig farligere i folkeopinionens bevissthet. Det sies om dem av andre "eksperter" blir mer troverdige enn det de selv sier om seg selv. De blir utsatt for naiv kynisme: alt som kan sies om dem, så lenge det er negativt. Andre som vet bedre kvier seg for å ta til motmæle selv mot de villeste beskyldningene. Etterhvert blir det en opplest og vedtatt sannhet at ut-gruppen er et "problem" som er vanskelig å "løse".

Eksempler: forsøk å åpent være muslim, mot selvbestemt abort, for dødsstraff, sionist, rik, marxist-leninist, republikaner i amerikansk politikk, jøde, eller troende katolikk i Norge. Blant andre.