RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Hva Palestine Papers kan antyde om en fredsløsning

Mens vi tenker på forhandlingene mellom Israel og PLO har jeg ofte tenkt på diktet av Robert Frost som heter Mending Wall. Her er noen få linjer:

Spring is the mischief in me, and I wonder 
If I could put a notion in his head: 
'Why do they make good neighbors? Isn't it 
Where there are cows? 
But here there are no cows. 
Before I built a wall I'd ask to know 
What I was walling in or walling out, 
And to whom I was like to give offence. 

Min forhastede oversettelse:

Våren setter ugagn i meg, og jeg undres
om jeg kan gi ham en tanke:
"Hvorfor gjør de oss til gode naober? Er det ikke
Hvor det er kyr?
Men her er det ingen kyr.
Før jeg skulle bygge en mur ville jeg vite
hva jeg murte inn, og hva jeg murte ut
Og hvem jeg i så fall ville krenke 

Når folk sier at forhandlingene mellom Israel og palestinerne er "brutt sammen", eller at det ikke er "noen kontakt" mellom partene, så ser de bort fra det alle vet, nemlig at det stadig foregår uoffisielle, private, og hemmelige samtaler mellom lederne i Jerusalem og Ramallah, med eller uten megling fra andre. 

Bernard Avishai skrev for over to år siden en riktig interessant artikkel om forhandlingene i 2008, og hvor nære partene var hverandre da det hele gikk i stå. Med forbehold om at heller ikke han har alle opplysningene, hva kan vi ane om en løsning ut fra forhandlingene den gangen?

Jo, noe slikt som dette:

  • En palestinsk stat med mest mulig geografisk sammenheng, blant annet med en 40 km tunnel mellom Vestbredden og Gaza (noe nordmenn har teknologi til å bygge, forøvrig)
  • Overgangsordninger som forulemper færrest mulig mennesker, på begge sider
  • Et ikke-militarisert Palestina som heller ikke kan inngå militær allianse med stater som ikke anerkjenner Israel
  • Overvåking av den eksterne sikkerhetssituasjonen i regi av NATO (som sagt tidligere, FN har ingen troverdighet i denne konflikten lenger)
  • Israel har begrensede rettigheter til å forsvare seg selv innenfor palestinsk territorium (Leifern bemerkning er at det fornuftige ville være om Palestina overlot sitt forsvar mot eksterne fiender til Israel)
  • En utveksling av territorier med 1949-linjen som utgangspunkt, der Palestina gir fra seg mellom 2 og 6% av området innenfor den grønne linjen og får tilsvarende utenfor, av samme kvalitet
  • En temmelig kreativ løsning for Jerusalem, som blir inndelt i to kommuner - en israelsk og en palestinsk - men forblir en by. Alle hellige steder: muslimske, jødiske, kristne kommer under administrasjonen til et råd med representanter fra 5 eller 7 land, blant dem Israel og Palestina
  • Evakuering av jødiske samfunn som kommer innenfor Palestina. Her slet de åpenbart en del, både med hvilke samfunn som skulle gjøres Judenrein evakueres, men de var begge optimister

Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvorfor forhandlingene ikke kom videre den gangen, men antagelig vil partene ikke greie å komme bort fra denne skissen når de nå starter igjen.

Det har skjedd ting i mellomtiden:

  • Den arabiske våren har ikke ført til mer stabile forhold i omkringliggende land generelt og Iran spesielt. Israel vil insistere på mer robuste ordninger for sitt eget - og egentlig også palestinernes -sikkerhet mot eksterne fiender.
  • Fatah har nok også forstått at de har langt mer å frykte fra ytterliggående krefter i Egypt, Gaza, Syria, Libanon, m.m., enn fra Israel. Altså: enda det vil forbli usagt, har Israel og palestinerne nå en felles trussel.
  • Israel har tildels gjennomført, tildels signalisert opptrapping av bygging av jødiske samfunn på Vestbredden. Her vil de antagelig måtte komme med innrømmelser.
  • Israels interne politiske situasjon har blitt mer komplisert, og moderate stemmer har fått mer innflytelse. Tzipi Livni vil, i likhet med Olmert, kunne si at Abbas ikke kan regne med å få en mer velvillig motpart i overskuelig fremtid.
  • Det er blitt klart at israelske arabere i all hovedsak ikke ønsker å bli palestinere. Å legge arabiske byer under Palestina kommer derfor ikke på tale.

Det kan godt vise seg at det diplomatiske håndverket i denne omgangen vil måtte komme fra USA ved Indyk og Kerry, i det de antagelig må ha tøffe samtaler med Abbas og Netanyahu direkte; oppdra EU-politikere til å vise voksent ansvar; og passe på alle detaljene som partene utsetter men som kan komme på banen i ellevte time. 

Og så er det det jeg er opphengt i: en fredsavtale må ha bygget inn en prosess som normaliserer forholdene mellom israelere og palestinere på lang sikt. Dette vil være to land som kan få til storartede ting sammen, men også ødelegge for hverandre hvis de er separate.