Hver gang Tybring-Gjedde sier noe om Islam, begår en debattengel selvmord

... og det er ikke bare hans skyld. Når folk faller over hverandre i forsøk på å fordømme alt hva han sier, alt hva de tror han står for, og hans hårsveis og den figurative hesten han red inn til byen, så blir det så mye øredøvende larm at det ikke nytter å lære noe nytt.

Både Disneyland-kronikken og dette nyeste innslaget får meg til å sette ansiktet i hendene og mumle til meg selv en stund. Jeg vet virkelig ikke hva Tybring-Gjedde forsøker å oppnå med slike formuleringer, men jeg er antagelig heller ikke i målgruppen hans. Når det gjelder uttalelsene om Israel, er jeg forøvrig helt enig med Ervin Kohn*: det ville være en misforståelse å gjøre Israel til en front mot Islam.

Men enten vi liker det ikke, bygger Tybring-Gjedde sine innspill på en rekke oppfatninger, som jeg vil tro han deler med mellom 10% og 50% av Norges befolkning. Disse oppfatningene har det til at de 1) har grunnlag i reelle forhold, og 2) mangler avgjørende nyanser:

  • "Islam og jødedommen er rivaliserende religioner."De reelle forholdene: I ekstreme muslimske miljøer (Hamas, Hizballah, Irans teokrati) er antisemittisme generelt og antijudaisme et sentralt tema som underrapporteres i vestlige og norske media. Dette har gjort at antisemittiske myter er mer utbredte i muslimskdominerte land enn i de fleste andre land. Manglede nyanse: i både praktiske og teologiske religiøse spørsmål er det få motsetninger mellom jødedommen og Islam, tvert i mot er det mange eksempler på gjensidig toleranse og praktisk samarbeid.
  • "Antisemittisme er importert til Norge fra muslimske land som er mot Israel"De reelle forholdene: Det er meg bekjent ingen som benekter at det finnes sterke jødefiendtlige holdninger i enkelte muslimske miljøer, men det er ikke gjort noen forsøk på å kartlegge omfanget eller intensiteten av disse. Manglende nyanse: HL-senterets undersøkelse viste at antisemittiske fordommer finnes også blant ikke-muslimske nordmenn. Det kreves simpelthen langt dypere og mer uredd forskning på dette feltet.
  • "Islam i Norge er en trussel mot demokratiske friheter, som likestilling for kvinner, homofile, ateister, m.m."De reelle forholdene: Det finnes muslimske miljøer som motsetter seg rettigheter og likestilling av disse typene, og det har gjort seg utslag i ufyselige uttalelser, moralpoliti, og i verste fall vold og andre lovbrudd. Disse miljøene forklarer sine holdninger med religiøs overbevisning og forsvarer seg med livssynsfrihet. I enkelte land som i større eller mindre grad bygger lover på religiøs muslimsk doktrine, er diskriminering og regelrette forfølgelser institusjonalisert. Manglende nyanse: Disse er omstridte spørsmål også innenfor muslimske miljøer, både i og utenfor Norge. Vi har rett til å stille utfordrende spørsmål til muslimer om det, og vi har i alle fall rett til å håndheve lover i Norge som beskytter kvinner, homofile, ateister, osv., mot diskriminering og vold. Men hvis ordet "dialog" skal ha noen mening, bør det være et krav om at vi ikke demoniserer dialogpartneren fra første øyeblikk.
  • "Muslimske innvandrere er en fare for velferdsstaten" De reelle forholdene: Brochmann-utvalgets rapport viser at vår velferdsmodell bygger på forutsetninger om yrkestdeltagelse, bofasthet, og mer som viser seg å briste med høyere migrasjon og endret demografi. Det er svært sannsynlig at en lavere andel innvandrere enn befolkningen ellers er innforstått med den sosiale kontrakten velferdsordningene bygger på. Manglende nyanse: Innvandrere er en langt mer sammensatt gruppe enn det vi ofte får inntrykk av, og vi løser ingen problemer ved å behandle det hele som ett stort problem. Skal vi få opp yrkesdeltagelse og bofasthet blant innvandrere, kreves det omstillinger fra begge sider.
  • "Israel er frontlinjen mot radikal og ekspansjonistisk islamisme"De reelle forholdene: Som nevnt over finnes det anti-israelsk pan-arabisk nasjonalisme med formål å bygge et teokratisk kalifat i et fremtidig Palestina der jøder og kristne i beste fall er dhimmi. Opposisjon til Israel i Norge rekker over et stort spenn, fra legitim og nødvendig kritikk til ukritisk og hatefull demonisering. Som Tybring-Gjedde på klønete vis er inne på, viser (eksempelvis) hverken Dagbladet eller Kristin Halvorsen særlig interesse for å trekke klare linjer i det spennet, og resultatet er at en del israelkritikere av og til fremstår som nyttige idioter for krefter de ellers aldri ville ha forbundet seg med. Manglende nyanse: Mye av vestlig kritikk mot Israel går på at dagens regjering gjør seg til et veldig lettvint mål for ekstremister, ettersom det finnes forhold (de såkalte bosetningene) som også de vestlige landene synes er kritikkverdige. Israels stilling som en demokratisk bastion mot uroen i Egypt, Syria, Libanon, m.m. ville vært langt klarere om Israel var en bedre lagspiller med Vesten.

Denne min "på den ene siden på den andre siden" fremstilling som også er superforenklet, men det poengterer nettopp behovet for at både Tybring-Gjedde (og hans likesinnede) og deres opponenter skjerper seg og forsøker å få til en bedre og mindre polarisert debatt.

Enten vi liker det eller ikke, er Tybring-Gjeddes sysnpunkter 1) godt forankret hos en stor del av publikum, og 2) ikke hallusinasjoner. Den beste måten å argumentere mot ham på er ikke å skrike men å nyansere, opplyse, vurdere nøye, med andre ord: ta dem alvorlig.

Selv om det ikke er så gøy.

*: Samtidig som jeg konstaterer at Dagbladet vil gjøre Kohn, som er leder for Det mosaiske trossamfunn i Oslo, ansvarlig for et spørsmål om Israel.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag