RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Hvordan "antirasisme" er i ferd med å bli et meningsløst begrep

Som bedriftsrådgiver får jeg ofte anledning til å smile av at utrykk som en gang betydde noe spesielt, blir meningsløse av at de anvendes for å rasjonalisere alt mulig rart. "Strategi", for eksempel, er blitt så utslitt av misbruk at det nærmest er blitt en eufemisme for "ting ledere gjør når de er i villrede".

Karin Abraham og Deborah Lipstadt har hver for seg de siste dagene skrevet artikler om europeiske antisemittisme. Det er ingen grunn til å tro at de har rådført seg med hverandre, men begge er enige om at ting er problematiske men ikke katastrofale i Europa. Dette er ikke Weimarrepubikkens siste gisp.

Lipstadt påpeker at effektfull rasisme er avhengig av et stilltiende samarbeid mellom to grupper: en elite som av kyniske grunner oppmuntrer eller legger til rette for det, og en stor nok gemen hop som faktisk gir utrykk for det. I sydstatene frem til borgerrettighetsbevegelsen besto eliten av bankfolk, advokater, rektorer, handelsstand, osv., som var middelaldrende hvite mannfolk, og hopen besto av underutdannede, fattige, marginaliserte yngre.

Denne modellen får anvendelse i Abrahams kronikk: i forbindelse med "Gaza-opptøyene" i Oslo i 2009 var det en gemen hop som sto for de antisemittiske handlingene, men spørsmålet er om det finnes en elite som muliggjør tendensen?

Kan det være at visse "antirasistiske" miljø utgjør denne eliten?

Abraham trekker frem Kari Helene Partapuoli som et eksempel på unnfallenhet overfor noe som åpenbart var jødefiendtlig, og det er ikke vanskelig å vite hvorfor Partapuoli gjorde slik: å kritisere harmen mot Israel den gangen ville blitt tatt som et forsvar for Israels handlinger slik de ble fremstilt i NRK. Det var simpelthen ikke politisk korrekt å fremstille noe israelsk som noe annet enn demonisk denne gangen, hvilket førte til absurde påstander som denne av "ekspert" Hilde Henriksen Waage.

Det problematiske med "antirasisme" som bevegelse er at den mangler et prinsipielt grunnlag. I altfor stor grad har selvutnevnte "antirasister" gjort seg til en kjeftegjeng som forsøker å sverte alt de er uenig med. Den som forsøker seg på forsvar av USA eller Israels krigføring, eller multinasjonale konsern, eller alt som har med FrP å gjøre, eller som våger å skrive noe i document.no, eller som kritiserer Norges bistandspolitikk -  risikerer å få alle mulige usaklige beskyldninger og veldig lite forsvar på prinsipielt grunnlag.

Derfor er det stadig færre som orker. Støynivået blir for høyt.

Det går en nesten usynlig grense mellom det å få grov kjeft for en "uakseptabel" mening og for så i neste omgang bli avkrevd en "akseptabel" mening. Når Kåre Willoch i ramme alvor sier at Israel har skylden for at folk hater jøder, er det ikke langt igjen til at jøder avkreves en "korrekt" mening om Israel for å slippe bråk. I det øyeblikk Norges utenriksminister får ros for å innlede "dialog" med Hamas som palestinernes "valgte" regime i Gaza men kritikk for å ha dialog med Netanyahu-regjeringen; eller når man vil utrykke "forståelse" for at Hamas snakker om folkemord på Israel, mens (med rette) fordømmer høyreekstreme i israelsk politikk som vil deportere palestinere fra Vestbredden, så har man mistet alle krav på prinsipiell tilnærming.

Dette fenomenet - å være prinsippløs for å fremme et bestemt synspunkt - er farlig fordi det har to konkrete konsekvenser: det ene er et sosialt press som gjør det svært vanskelig for dem som er innenfor sirklene å protestere, og det andre er at dem det går utover er best tjent med å holde en lav profil. Dette blir selvforsterkende, hvilket gjør at det "akseptable" blir et stadig mindre felt, og det blir en gruppe som blir "sannhetens voktere" og tar bryet med å kjefte ned alle som er uenige.

Løsningen er naturligvis at flere tar bryet med å tale kjeftingen i mot, og at vi i større grad berømmer dem som kommer med meningsfull dissens, selv - og kanskje særlig - hvis vi er uenige med dem.