Gå til sidens hovedinnhold

Hvordan forstå fredsforhandlingene mellom Israel og Fatah

John Kerry har faktisk i flere måneder forsøkt å få i gang fredsforhandlinger mellom Israel og palestinske myndigheter.

Det er god grunn til skepsis og pessimisme. Mange av de mer reflekterte ekspertene på området har påpekt vanskeligheten med å få til en varig avtale når det er megleren som ønsker det mest. Derfor er det svært så tydelig at partene kommer til bordet hovedsakelig fordi USA har presset dem til det.

Vi vet ikke hvilke løfter og/eller trusler USA har kommet med overfor hver av partene for å få dem i gang, og vi vet i hvert fall ikke hvilke løfter og trusler Kerry og Obama vil anvende for å forsøke å få dem til å underskrive en avtale, om det skulle komme dit.

De som mener å ha full oversikt over situasjonen, bløffer. Det foregår langt mer bak kulissene enn vi kan produktivt spekulere om.

Enhver forhandling skjer med referanse til BATNA ("best alternative to a negotiated agreement" - beste alternativ til en forhandlingsløsning), og det er her det hele blir komplisert. Ser vi bort fra useriøse analyser som legger all skyld og alt ansvar på den ene parten, er det ikke vanskelig å se at begge parter har en interesse av å utsette varige avtaler.

  • Som Åshild Eidem påpeker, sliter både Abbas og Netanyahu med et politisk mandat for å forhandle en løsning. Abbas går i fotsporene til Arafat, som alltid lovte intet mindre enn full seier over Israel. Hans egen base - Fatah - er ustabil og korrupt, og hans sterkeste opposisjon og særlig Hamas, er uforsonlig og voldelig. Der demokratiske bevegelser i og utenfor Midtøsten ser på ustabiliteten i bl.a. Syria og Egypt som bekymringsfull, ser ytterliggående krefter på det som noe positivt. I den grad Hamas aner at USA, EU, osv. vil godta at det settes makt bak en fremforhandlet løsning, vil de motarbeide det.
  • Netanyahu har vist en stygg uvane med å ville gjøre høyresiden i hans politiske mandat til lags på bekostning av moderate interesser i israelsk politikk. Den tendensen har nok nyansert seg kraftig i dagens regjeringskoalisjon, men hver ettergivelse han gir "gratis" til palestinerne vil koste ham dyrt innenrikspolitisk. Dessverre ser det ut til at Netanyahus største ambisjon er å bli den lengst sittende statsminister, og da lønner det seg lite å ta store sjanser.

Presset på Israel er langt mer offentlig, av to grunner: det ene er at Israel må forholde seg til internasjonal og offentlig opinion, mens PLO har fått immunitet av pressen, akademia, og politikere til å fare frem akkurat som de vil. Det andre er at Israel har et stabilt regime som kan overleve offentlige uoverenskomster, mens enhver ettergivelse fra palestinsk ledelse setter nettopp disse ledernes liv i fare.

Det er - som det er har vært i absolutt alle år - snakk om at nå er det for sent, eller snart for sent.

Slik pessimisme kommer i hovedsak fra PR-kåte synsere med liten interesse i selve saken. Både israelere og palestinere vet utmerket godt at det før eller senere vil bli en tostatsløsning med grenser som ligner på våpenhvilelinjene fra 1949 med større eller mindre justeringer. Hvordan det vil se ut i Jerusalem og Gaza kompliserer saken betraktelig, men det finnes flere veier å gå.

De smarte forstår at en tostatsløsning er bare første skritt på en langt mer komplisert sak, nemlig et normalisert forhold der stabile regjeringer tillater fri flyt av varer, tjenester, kapital, og arbeidskraft.

Problemet nå er at begge frykter at det ikke finnes løsningsmengde for en avtale som sikrer noenlunde stabilitet. Gir Israel opp så mye sikkerhet at eventuelle terrorangrep, militære eventyr, eller annet fra den nå langt nærmere "arabiske verden" lykkes, så blir et selvstendig Palestina okkupert på noen timer. Gir palestinerne opp så mye at Hamas og/eller radikale fløyer i Fatah får mer oppslutning, så øker nettopp den risikoen. Og i bakgrunnen ruver risikoen for at uro i Syria og Egypt velter inn i Israel. Du vet det er ille i regionen når Libanon fremstår som relativt stabilt.

Antagelig vil hverken Israel eller palestinerne slå seg til ro med at bare USA viser kjepp og gulrot. Dette vil bare fungere om også alle arabiske regimer og EU garanterer viktige deler av avtalen i form av internasjonale traktater som går utover rene ord og fagre prinsipper. (Norge er helt, aldeles, irrelevant i denne saken, uansett hva vi innbiller oss).

Til sist en tanke: fredsforhandlinger har en tendens til å få gjennomslag når det stilles lave forventninger til dem. Antagelig fordi ingen av partene vil fremstå som urimelige eller dustete i ettertid. Slik det er nå, har Netanyahu muligheten til å fremstå som rimelig, og Abbas som mindre dustete. For en gangs skyld får vi håpe at deres personlige ambisjoner motiverer dem til det. Tzipi Livni er langt smartere og realistisk enn Saeb Erakat. Byrden vil antagelig ligge på henne og Indyk å hjelpe Erakat se ting på rett måte.

Reklame

Kurs: Dette må du vite om vin og bobler til 17. mai