RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Hvordan forstå Netanyahus tale i USA i kveld

Både Obama og Netanyahu har rotet til sine egne og felles sak, og Netanyahus tale i kveld blir mer interessant enn utslagsgivende. Det er i alle fall en distraksjon fra det virkelige vanskelige, nemlig å avverge en utenrikspolitisk katastrofe for begge landene, hele Midtøsten, og minst Europa.

Ser vi bort fra alt Obama og Netanyahu er uenige om, er det mest interessante i sammenligningen mellom dem at de har helt ulik personlig filosofi til politisk virke.

Obama har hele sin politiske karriere vært opptatt av å finne løsninger med utgangspunkt i "common ground" der det er uenighet, mens Netanyahu foretrekker å tegne - og gjerne overdrive - kontrastene i meningsforskjeller. Obama forsøker å minimere uenighet; Netanyahu forsøker å kapitalisere på det. Obama inngår kompromisser for å smi løsninger; Netanyahu inngår kompromisser for å handle hester. De kan altså begge være smidige, men har ulike formål med det.

Det påfallende er at ingen har lyktes særlig godt utenrikspolitisk med hver sin stil:

Obamas utenrikspolitikk har vært karakterisert av at USA har mistet innflytelse i verden, og det har tildels hatt katastrofale virkninger. Putin er mer eventyrlysten enn noensinne, Kina har gradvis økt sin innflytelse, Midtøsten er mer stabilt enn noensinne, og terroristorganisasjoner kontrollerer store områder og økonomiske ressurser.

Netanyahu har gjort det vanskeligere for hans venner i Vesten og lettere for hans fiender. Det er vanskelig å se et eneste bidrag til forsoning mellom Israel og palestinerne, og det eneste positive - at stadig flere araberstater oppdager at Israel likevel ikke er deres hovedproblem - er mer et resultat av hvor ille ting er blitt utenfor Israel.

I tillegg har begge vist usedvanlig umodenhet i personlig adferd overfor hverandre, og dette har skapt friksjon mellom USA og Israel som uten tvil gleder Iran men burde bekymre alle andre. Hvis USAs støtte er så bunnsolid som alle presidenter og presidentkandidater ynder å si, burde enhver sittende president kunne finne ut av en vanskelig israelsk statsminister uten at det skulle virke "ødeleggende" på selve det bilaterale vennskapet. Samtidig burde det være et minimumskrav at en israelsk statsminister innrettet seg etter amerikanske politiske realiteter; tross alt må nesten alle verdens statsoverhoder finne seg i at USA fremstår - og oppfører seg - som en storebror.

Netanyahus tale til USAs kongress senere i dag er historisk på mange måter, og enkelte momenter er viktige å få med seg:

  • Kongressen står fritt til å invitere hvem de vil som taler. Det er den lovgivende forsamling som per definisjon er uavhengig av den utøvende. Det er uklokt - og i hvert fall risikabelt - å gjøre noe som irriterer USAs president, men det bryter ikke med noe konstitusjonelt prinsipp, snarere tvert i mot.
  • Netanyahu har en bedre sak. Det som rent konkret står på spill, er Vestens pressmidler overfor Iran for å stanse regimets atomvåpenprogram. Iran har vist seg å være en upålitelig og uvillig motpart, og P5+1 ser nå på en avtale som grenser inntil det uansvarlige, og som blir forsvart av bl.a. Susan Rice med at "enhver avtale er bedre enn ingen avtale."
  • Netanyahu har mesteparten av skylden for at det er blitt en partipolitisk sak. Han spiller et høyt spill, og mesteparten av det er for galleriet. Det er høye forventninger til Netanyahus tale, men den vil neppe gjøre annet enn å forsterke oppslutning han allerede har. Det er ingen som forventer at han kan overbevise et vetosikkert flertall i Kongressen om å stemme slik han vil, og da er alle like langt. 
  • Obama har mesteparten av skylden for at republikanerne nå trykker Netanyahu inntil sitt bryst. Netanyahus evne til å irritere på seg amerikanske presidenter går tilbake til minst Clinton, og alle så nær som Obama har stått i mot fristelsen til å reagere på barnslig vis. Dette er et innlegg til republikanerne de ikke kan unngå å score poeng på. Israel er USAs mest trofaste allierte og Vestens utpost mot terrorisme; å behandle Israels statsminister - uansett hvor uspiselig han er - dårligere enn (for eksempel) Putin tar seg dårlig ut.
  • Det er opp til Obama å rette opp skaden. Uansett hvor godt USA og Israel kommer ut av det, er Irans atomvåpenprogram en formidabel trussel ikke bare mot Israel men mot hele Midtøsten og Europa; og derved også USA. Hvis Netanyahu fremstår som en realistisk og konstruktiv tenker på denne saken - noe han helt sikkert vil gå inn for i denne talen - er det Obama som må bevise overfor sine velgere såvel som sine allierte at han er lederen å se til.