Hvorfor en synagoge ikke er en kirke (og heller ikke et tempel)

I mine kretser som vet bedre, er det en del fleiping om at flere journalister har snakket om "den jødiske synagogen i Oslo." For ordet "synagoge" er faktisk forbeholdt jødiske religiøse forsamlingshus. "Jødisk synagoge" er - for å bruke en uheldig metafor for den som kjenner jødiske matskikker - smør på flesk.

Det finnes selvfølgelig påfallende likheter mellom kirker og synagoger, ikke minst fordi kirker i stor grad er utledet fra synagoger. Men ikke bare fra synagoger: kirker har også likheter med tempelet i Jerusalem som synagogene ikke har.

En synagoge er altså et forsamlingshus der det også utføres gudstjenester. Men det har (for eksempel) ikke noe alter. Det er ikke nødvendig med en synagoge for å utføre en gudstjeneste: det kan gjøres utendørs eller en hvilken som helst bygning. Det er muligheten til forsamling som er det viktigste.

Dette er mye av grunnen til at synagogearkitektur er så mangfoldig. Den største synagogen i verden er trolig Belz-synagogen i Jerusalem, med plass til 10 000; i de minste er det knapt plass til ti. "Synagoge" er det vanligste ordet på de fleste språk, men på yiddish heter det "shul", på ladino "esnoga", og på hebraisk heter det "beit knesset". Synagoger kan være avlange, runde, nesten firkantede i utformingen. De kan være til forveksling like kirker, eller de kan se helt forskjellige ut.

De er sjeldent prangende utenfra (det finnes dog unntak), men de fleste er vakre inne.

Hvorfor må det være plass til minst ti? Fordi man i en synagoge trenger ti personer for å få til en minyan, et religiøst quorum. Gudstjenester kan gjøres med færre mennesker, men da blir det som en samling mennesker leser sine enkeltbønner samtidig og på samme sted. Når det er ti, så gjør de fremmøtte noe sammen, og liturgien utvides noe. Det er spesielt viktig å ha ti for å lese "sørgernes kaddish" og dermed hjelpe en sørgende oppfylle hans eller hennes forpliktelse etter å ha mistet en nær slektning.

Synagoger har ikke alter. Egentlig trenger ikke menigheten en gang å se i samme retning, annet enn ved visse bønner når de skal vende seg mot Jerusalem.

Det er heller ikke nødvendig (og ikke alltid vanlig) at rabbineren leder gudstjenesten. Ofte er det legfolk som gjør det, eller en profesjonell "forsanger" og liturgisk ekspert, en kantor. Vanligvis er det en arbeidsfordeling mellom legfolk, kantor, og rabbiner. En gudstjeneste lørdag morgen tar noe over tre timer. Alt så nær som noen få bønner (for eksempel den forannevnte sørgernes kaddish) synges. Det er melodier til alt som synges; noe er standard, annet varierer voldsomt - ikke bare fra synagoge til synagoge men også fra uke til uke.

Midtpunktet i synagogen er et lesebord, en bimah. Det er også et skap, et Aron Kodesh, hvor Torahrullene oppbevares, nesten alltid bak et forheng og kledd i beskyttende dekke, ofte brodert, og ofte pyntet med sølvskjold. I teorien skal en synagoge greie seg med én torahrull,men i praksis trenger man minst to; for det hender at det må leses fra flere steder i Torah i løpet av en gudstjeneste, og det tar tid å rulle til riktig sted. Etter Holocaust har mange gjenlevende synagoger mer enn to torahruller fordi de har adoptert "foreldreløse" torahruller fra ødelagte synagoger og nedlagte menigheter.

Over Aron Kodesh er et lys, en ner tamid, et evig lys, som altså alltid er på.

Du vil i regelen ikke finne en syvarmet lysestake - en menorah - i en synagoge, selv om den er vanlig i kirker. Dette fordi en syvarmet lysestake er forbeholdt tempelet i Jerusalem, og synagoger er teologisk sett supplementer til tempelet snarere enn erstatninger (selv om de etter nærmere 2000 år må sies å ha blitt erstatninger, også). Kirker har menorahen fordi kristne mener at tempelritualet er erstattet med kirkens gudstjeneste. Derfor har de også alter, forresten.

Når du som mann går inn i en synagoge, bør du alltid ha på deg et hodeplagg. Trenger ikke være en kippah, det kan være en nisselue eller ridehjelm, for eksempel. Som kvinne er hodeplagg ikke obligatorisk, men det er helt greit om du slår et slag for kvinnesaken ved å ha på deg noe på hodet. Altså omvendt fra en kirke, hvor man tar av seg på hodet for å vise respekt. I motsetning til en moské, er det god skikk å beholde skoene på.

I ortodokse synagoger (som den i Oslo) sitter menn og kvinner hver for seg under selve gudstjenesten, men under andre arrangement sitter de sammen.

Om du er vant til en luthersk-evangelisk gudstjeneste, vil du oppleve at en jødisk gudstjeneste er mer uformell, annet enn i helt bestemte øyeblikk; foregår nesten utelukkende på hebraisk; innebærer flere fysiske bevegelser (folk reiser og setter seg mer, vipper seg opp på tærne, bukker, m.m.), har mer variasjon i melodien og forsåvidt stemningen i gudstjenesten. Det foregår mer småprat i (de fleste) synagoger enn i (de fleste) kirker. Barn flyr omkring. På shabbat vil du ofte se folk som småsover. Rabbineren eller en annen kan finne på å holde en preken, som ofte kan være en tekstanalyse mer enn noe annet. Jeg har opplevd at rabbinere har fått motbør fra menigheten midt i en preken. En rabbiner jeg kjente benyttet anledningen til å høre om noen i forsamlingen kjente en au pair som var ledig.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.