RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Hvorfor jeg ikke deltar i støttemarkering for Israel

Hovedårsaken - som utgjør omtrent 70% av det hele - er at jeg liker ikke massemønstringer av noe slag. Jeg synes rock-konserter er skumle. Alle demonstrasjoner har et snev av konfrontasjon ved seg, føler jeg, et slags "se hvor mange vi er". Talene er ment å piske opp en stemning, paroler er kategorisk frie for nyanser som jeg synes er viktige, det hele er ikke ment å bli smartere, klokere, mer samarbeidsvillig. Det dreier seg om å tegne en sirkel rundt en så stor gruppe som mulig, og det er noe i det som byr meg i mot. Selv om jeg absolutt forsvarer andres rett til å mene og handle annerledes enn meg. Det kan være det blir saker som også får meg ut på gatene i fremtiden, men jeg får nesten håpe at jeg får slippe.

De gjenværende 30% har med rubrikken "israelvenn" å gjøre. Jeg er inderlig vel klar over at jeg med mine standpunkter oftest settes i "israelvenn" rubrikken, og jeg tar meg ikke nær av det. Jeg føler meg rubrikkløs på mange måter i livet, men har forlengst innsett at andre ikke orker slik utydelighet.

Og på mange måter er det riktig: jeg elsker Israel. Jeg elsker også mange steder jeg har bodd: British Columbia, Tennengau, San Francisco, og New York. Jeg ble helt sjarmert av Adriaterhavskysten i fjor sommer og middelalderbyene langs Donau i Ungarn året før det. Jeg synes Berlin er en av de mest spennende byene jeg har besøkt og håper jeg får anledning til å bo der. Og jeg elsker naturligvis Norge, hvor jeg har mine røtter og viktigste minner. Jeg har mine årsaker for å elske Israel, men jeg har heller ingen illusjoner om at det er et land med store problemer, som er helt i stand til å gjøre feil, og som er midt i sin egen utvikling.

Problemet mitt er at jeg aldri har godtatt dette med å være "Israelvenn" i motsetning til for eksempel å være venn av palestinerne.

Jeg har både en idealistisk og pragmatisk overbevisning om at Israels sikkerhet er en forutsetning for palestinernes frihet, og omvendt. Det høres så banalt ut å si at jeg er "pro-fred" mer enn noe annet, men jeg mener det helt spesifikt slik at jo flere i Midtøsten jobber for å løse problemene som hindrer fred, jo bedre er det.

For selv om det finnes ondskap og godhet i konflikten, bygger de virkelige problemene ikke på moralske kontraster, men på rivaliserende narrativer, genuint motstridende interesser, og motsetninger på mange nivåer. Man kan godt bruke tid og skape underholdning på å utpeke skurker med sorte hatter og helter med hvite hatter, men i det reelle landskapet dreier det seg om ledere som lever i stor usikkerhet, under press fra mange sider, og sine egne begrensninger. Enhver som vil redusere det hele til en karikatur formidler en dårlig tegneserie.

Her i Norge blir debatten om Israel og palestinerne stadig mer løsrevet fra virkeligheten for dem det faktisk gjelder. Dette kommer av at debatten er blitt provinsiell, en test for å fastslå politisk renhet. For eksempel: i det siste er det visst bare det bare ved å hate Israel at du også er mot at barn dør i krig. Enhver som vil bli hørt i debatten må ta med en fordømmelse av Israel, for ellers vil han/hun bli stemplet som "israelvenn". Ingenting er visst verre enn dette, å bli beskyldt for å være "israelvenn".

Jeg synes for eksempel feilaktig og fordomsfremmende karakteristikk av MIFF (en interessorganisasjon som aldri har lagt skjul på sine målsetninger) er fordummende. En del av debatten går på at folk tar ulike sider i en sak, og da er det elementært at vi tar for oss argumentene og ikke alt mulig annet rart.

De provinsielle trekkene i vår hjemlige debatt gjør at våre oppfatninger blir stadig mindre relevante i Midtøsten. Jeg ønsket for eksempel ikke en mer "balansert" norsk utenrikspolitkk over Israel og palestinerne; jeg ønsket en som var konstruktiv, mer oppbyggelig, bedre informert, mer kreativ enn det Støre maktet. Men når vi har en polarisert og dårlig debatt om saken i Norge, så gir vi vår regjering et mandat som motiveres mer av å tilfredsstille innenrikspolitiske hensyn enn å bidra til utenrikspolitisk fremgang.

Derfor ønsker jeg ikke å snu pendelen. Jeg vil aldri anse det som en seier at stemningen blir mer "pro-Israel" men debatten like dårlig som den er nå. Jeg gleder meg over velfundert Israelkritikk og etterlyser mer og like velfundert Palestinakritikk. Jeg håper ikke at NRKs og TV2s korrespondenter byttes ut med journalister som er like anti-palestinske som disse er anti-israelske. Jeg vil gjerne at journalistene blir men tar sin oppgave mer alvorlig. Jeg håper at kritikken mot alle journalister, alle aktivister, alle skribenter, bygger i større grad på fakta, logikk, og nyanse omkring usikkerhet. Jeg håper på mer nysgjerrighet om mindre dogmatikk.

Slike standpunkter egner seg dårlig til demontrasjoner og fakkeltog. Men jeg synes de er viktige for vårt eget samfunn, uansett hvordan israelere og palestinere finner ut av det med hverandre.