Journalistikkens tre dødssynder

De tre største truslene mot den fjerde statsmakt er:

  • Ønsket om å fremme den "større sannhet"
  • Behovet for å sensasjonalisere
  • Kravet om at det er greit å gjøre det fort og gæli

Det første skyldes dødssynden hovmod (superbia iflg Dante), det andre grådighet (avaritia), det tredje latskap (acedia).

Les også Elin Ørjasæter: Dagbladet i retten

Det kommer eksempler på disse i nær sagt alle media hver dag, men det er særlig tre i disse dager som gir gode typeeksempler:

  1. Dagbladets dekning av Ali Farah og ambulansepersonalet i Sofienbergparken. Dette var antagelig den perfekte trifekta. Den større sannhet var at mange nordmenn er rasister, sensasjonen var at en mann ble forlatt av ambulansen, og latskapen kom inn da Dagbladet ikke gjorde nok til å rette opp bildet da fakta omsider kom til syne. Nå hører (heldigvis) ikke Den guddommelige komedie til i vårt lovverk, men Høyesterett har nok å være forarget over.
  2. NRK Dagsrevyens reportasje om romkvinnen som viste seg å ha et svært så forskrekkelig kriminelt rulleblad. Uansett hvem som egentlig har ansvaret for dette vraket av en reportasje, ble narrativen om romfolkets vanskeligheter prioritert over de rene fakta. Den "større sannhet" ble prioritert over de rene fakta.
  3. NRKs intervju med Herman Kahan, nylig gjort til kommandør i St. Olavs orden. Latskap ispedd sensasjonalisme gjorde at reporteren ikke forsto hverken den historiske eller personlige sammenhengen, og forsøkte å gjøre samtalen til en krysning mellom "red carpet" intervju og sportsintervju.

Disse eksemplene viser ikke at journalister er mer henfalne til synder enn oss andre; snarere viser de hvor vanskelig det er å være en god journalist.

  • For journalistens oppgave er jo nettopp å formidle et større bilde ved help av anekdotiske illustrasjoner. Det er ikke lett å få helt tak på den utstrakte og tildels infame rasismen som minoriteter i Norge opplever, og opptrinn som den i Sofienberg er utrolig fristende. På den annen side faller helhetsbildet alltid fra hverandre hvis enkelthetene ikke stemmer: journalistisk skal være en deduktiv øvelse for både journalist og tilskuer, ikke en induktiv øvelse der journalisten oppdrar sitt publikum.
  • Sensasjon selger. Overskriften på dette innlegget er ment å fange leseres interesse og er derfor hyperbolisk. Men sensasjonen skal ikke gå på bekostning av innsikt, og i hvert fall ikke på sannhet. En lakmustest er om teksten i en artikkel forteller om noe helt annet enn overskriften. Dagbladet er på fortvilet jakt etter flere lesere, og NRK vil være like publikumsvennlig som TV2.
  • Journalistikk er et evig kappløp med tiden. Begrepet "deadline" er i økende grad blitt erstattet med begrepet "å bli kuppet", men resultatet er det samme: det er farlig å vente til alt er bekreftet, alt er på plass.

Hva dette betyr vet vi allerede: pressen har stort ansvar; det er krevende å overholde det på forsvarlig måte; det er alltid behov for å skjerpe seg.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.