*Nettavisen* Nyheter.

Karma er nevrobiologi

Det viser seg at folk med vanskeligheter ofte har et minst like stort behov for å gi hjelp som de har for å få hjelp. Dette betyr noe for våre bistandsordninger, hvordan vi omgår hverandre, og hvordan vi diskuterer vanskelige samfunnspørsmål.

Jeg vil gjerne at dere leser dette blogginnlegget av Wil Wheaton (primært kjent for sin rolle i Star Trek: Next Generation, sekundært for å spille seg selv i Big Bang Theory), og så ser på denne TED-videoen med Kelly McGonigal.

RcGyVTAoXEUWil Wheaton lider åpenbart av kronisk depresjon og forteller om vanskelighetene han har med dette. Men legg merke til at det som åpenbart løfter humøret hans er når han blir invitert til å hjelpe andre. Det er hvordan det gikk da han sa farvel til en vilt fremmed person som han hjalp:
"It's my pleasure,"" I said, "and it really means a lot to me that you took the time to tell me that." I started to walk back to the Sci-Fi Books, and stopped. I turned back. "If your distributor doesn't know what1s coming up on Tabletop - and they should, but if they don't - please e-mail me and I'll give you the release schedule, so you can know what to order."

Så kan du godt lese dette innlegget av Bård Larsen om debatten om fastlegers reservasjonsrett. Jeg skal komme tilbake til hvorfor dette er relevant.

Dette får meg til å fundere: kanskje årsaken til at psykiske lidelser er blitt så utbredte og vonde er ikke at folk ikke får nok hjelp fra andre, men snarere at de ikke har nok muligheter til å hjelpe andre? Hvis det slik anekdoten til Wil Wheaton illustrerer, og forskningen i TED-foredraget synes å bevise, at den beste måten å være frisk på, er sosial kontakt generelt og det å gi støtte, empati, osv. spesielt, så burde vi jobbe intenst med det motsatte av å gjøre folk til klienter når de har det vanskelig: vi burde oppmuntre dem til å være rause, gavmilde, givende.

Hva om vi i tillegg til sentre som tilbyr hjelp satte opp sentre for folk å gi hjelp?

Og for oss enkelte: kanskje burde vi slutte å tro at vi blir lurt hvis vi gi mer enn vi får tilbake. Kanskje det å hjelpe andre egentlig er en egoistisk handling, eller altså gir så stor positiv avkastning at det er helt irrelevant om du får tilbake noe som helst. Muligens burde vi ikke bare si "velbekomme" til en som takker oss for vår hjelp, men snarere "takk selv. Takk for at jeg fikk hjelpe deg."

Hva så med offentlig debatt?

Debatten om reservasjonsrett er et eksempel på det verste som kan skje i offentlig debatt: de som har reservasjoner om selvbestemt abort må forsvare seg mot anklager om at de er bakstreverske kvinnehatere, og de som går inn for selvbestemt abort må forsvare seg mot anklager om at de er kyniske barnemordere. Bård Larsen, og flere andre, kan ikke annet enn å stusse over hvor steile, hvor aldeles uforsonlige disse polene er.

Se også på dette intervjuet i går av Obama med Bill O'Reilly. O'Reilly er helt åpenbart ikke etter svar; han forsøker å stresse Obama slik at han setter seg fast.

O'Reillys intervju med Obama og de verste utslagene i abortdebatten er et tegn på en kulturell uting: vi forsøker å vinne poeng ved å skape uhåndterlig press hos andre. Med mindre målet for denne kjeftingen har de ferdighetene McGonigal beskriver, er slike angrep helsefarlige. Og de er i hvert fall ikke nyttige for det angivelige målet, nemlig å opplyse debatten.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag