*Nettavisen* Nyheter.

Leiferns skrivenevroser

Det å skrive til et publikum avstedkommer hos meg en rekke nevroser som jeg her skal gjøre rede for, i håp om at 1) det å erkjenne dem gjør at jeg lettere kan leve med dem og dermed bli en bedre skribent; og 2) at det kanskje også hjelper andre aktive eller vordende skribenter som kjenner seg igjen.

Her er nevrosene:

  • Jeg får ikke lov til å komme med et hovedpoeng mer enn én gang - jeg kan nevne tidligere hovedpoeng i en bisetning, eller bruke det for å underbygge andre hovedpoeng. Men å gjenta det samme budskapet to ganger, det er forbudt. Bak dette ligger det en fantasi om at folk kommer til å rulle oppgitt med øynene om jeg er blitt monoman, eller kjedsommelig. Dette er jo tull, fordi man får faktisk gjennomslag for sine ideer ved å gjenta dem i ulike sammenhenger og ulike tider. Det er faktisk saker som jeg brenner for som jeg synes trenger mer oppmerksomhet i offentlig debatt, og jeg burde ikke være redd for å ta dem opp oftere og på flere måter.
  • Jeg må velge emne nøye - det er tre hovedårsaker til at jeg ikke skriver oftere: 1) at jeg ikke alltid har tid, 2) at jeg er så desillusjonert at det hele føles bortkastet, og 3) at jeg er overveldet av ting jeg bryr meg om. Derfor bruker jeg faktisk mer tid på å velge det jeg skal skrive om, enn å faktisk skrive. Dette er et villspor, fordi jeg her hos Nettavisen ikke opptar en knapp ressurs slik jeg ville tatt opp en fast spalte i en papiravis - i den grad jeg får plass i offentlig debatt, må jeg skape den plassen selv. For å få til det må jeg ikke bare skrive godt, men også skrive ofte.
  • Likevel er lesernes veier uransakelige - uansett hvor nøye jeg er i valgene mine, er det umulig å vite hva som får oppmerksomhet. En av mine mest leste saker var et tørt innlegg om formueskatt og arveavgift, mens innlegg som jeg selv mener er litt orginale (som denne om at Norge bør bygge all bistandspolitikk på kvinnesak) har fått veldig lite oppmerksomhet. Denne selvpålagte begrensningen ser bort fra at innlegg er deler av en større dialog. Jeg kan ikke ikke styre hvordan mine bidrag spiiller inn i debatten, men det fritar meg ikke fra å delta.
  • Skrivingen må motiveres av de rette følelsene - hvis jeg er for forarget, for intellektuell, for teknisk, for uærbødig, avstår jeg fra å skrive, for å unngå at jeg fremstår som for sint, for pretensiøs, for tullete, osv. Dette er en virkelig nevrose, for selvfølgelig spiller følelser også en rolle i debattene - faktisk bidrar det til debattens åpenhet å være ærlig om egne følelser - det er det som ligger i å utrykke en autentisk stemme.
  • Jeg må holde meg for god til "click bait" (norsk: klikkagn?) - dette er jo tildels noe jeg innbiller meg, for jeg forsøker å formulere overskrifter og innledninger som fenger interesse. Og dessuten er den virkelige synden å love noe med overskriften jeg ikke leverer i teksten. Det er ingen synd å be om oppmerksomhet.

Altså: jeg må tillate meg å gjenta meg selv litt oftere, skrive om mer av det som faktisk opptar meg, ikke være redd for å utrykke oppriktige følelser i det jeg skriver, og oppsøke dialog og oppmerksomhet. Skal vi se om jeg greier det.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.