RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Løgn, full forvirring, og statistikk om innvandring

Rapporten om SSB om skolemestring blant innvandrerbarn burde vært mer grundig, for vi trenger et nytt sett spørsmål om innvandringspolitikk.

Gunnar Stavrum irettesetter med rette Aftenposten for sin fremstilling av de relative prestasjonene i grunnskolen blant innvandrerbarn, for statistikken fra Statistisk Sentralbyrå viser at barn med innvandrerbakgrunn har et markant dårligere snitt enn de andre barna. Selv om det altså finnes unntak, som med de tamilske barna Aftenposten fronter sin historie med.

Spørsmålet er om ikke også SSBs rapport egentlig er villedende, for det er uklart hvor stor virkning innvandrerstatus i seg selv har  for prestasjonsnivået i skolen. Det rapporten viser er at det særlig er to variabler som er viktige: utdannelsesnivået på foreldrene, og om skolen er sentral eller ikke. 

Den statistiske undersøkelsen som burde vært gjort, er hvor stor forklaringskraft innvandrerstatus har hvis vi tar høyde for disse to - og antagelig andre - variabler som viser seg å være forklarende uansett innvandrerstatus. 

Figur 2.1 viser at de største forskjellene skyldes ulik utdannelsesnivå blant foreldre. Men det er også tydelige forskjeller mellom gruppene avhengig av innvandrerstatus, noe blant annet denne setningen i innledningen tar opp: "Når foreldrene har lang høyere utdanning, er gjennomsnittet for grunnskolepoeng 43,0 for innvandrere, 44,0 for norskfødte med innvandrerforeldre og 45,8 for de øvrige elevene."

Men det er uklart om disse er signifikante eller justert for andre faktorer, som blant annet om skolene er sentrale, hvor lenge elevene har bodd i Norge, m.m.. Dette burde SSB ha analysert langt grundigere før de utga en rapport de visste ville blitt brukt i politisk debatt.

Jeg mistenker at en god analyse ville vist at innvandrerstatus har en forholdsvis liten men overkommelig effekt, men at størstedelen av forklaringen ligger i at 1) den gjennomsnittlige utdannelsen blant innvandrere er lavere enn snittet i befolkningen ellers, kanskje langt lavere, og 2) ikke-sentrale skoler som gjør det dårlig for alle elever gjør det spesielt dårlig for innvandrerbarn.

I mye av innvandringsdebatten dikteres to premisser, nemlig at 1) innvandrere er et enhetlig fenomen som man i all hovedsak trenger å differensiere nærmere. Dette er åpenbart feil og til tider krenkende. Og 2) at hvis innvandrerbarn gjør det dårligere på skolen, skyldes det Problemet Innvandring og ikke Problemet Skolesystemet. Selv om vi vet også vårt skolesystem trenger forbedring.

Om min fortolkning av SSBs data har noen for seg, tror jeg de relevante politiske spørsmålene bør være:

  • Har vi i det hele tatt noen tanker om hvilke typer innvandrere vi ønsker å tiltrekke? Jeg har nemlig en mistanke om at vi heller vil få innvandrere som får oss til å føle oss snille (ved å synes synd på dem) enn innvandrere som utfordrer oss (ved å ville lykkes i sitt nye land). 
  • Hvilke barrierer finnes det for sosial mobilitet i de ulike innvandrergruppene? Her kan det finnes strukturelle (ved at vi ikke har de riktige ordningene for å få dem integrert), eksterne (rasisme i arbeidslivet og akademia), og interne (ved at ambisjon og integrasjon motarbeides innenfor visse miljøer). Disse må kartlegges og måles, i hvert fall for de største innvandrergruppene.
  • Er det klare nok samfunnsmessige forventninger om  prestasjon i skolen? SVs ideologiske blemme i regjeringen har vært i premisset om at prestasjonsforskjeller i skolen skyldes sosiale forskjeller (SSB synes forøvrig å sidetille begrepene) og at skolepolitikken følgelig måtte gå ut på å nøytralisere de sosiale forskjellene. I stedet for det mer opplagte valget, nemlig å gi flest mulig elever - uansett bakgrunn - muligheter og oppmuntring til å hevde seg så godt de kunne på skolen. Her trenger vi et politisk hamskifte som jeg håper Solberg-regjeringen går i spissen for.
  • Hva er den realistiske tidshorisonten for integrering av innvandrere, og hvordan måler vi egentlig vellykket integrering? Jeg tror nemlig at en realistisk tidshorisont er en hel generasjon, dvs. omtrent 25 år; og at vi må måle integrering etter en rekke faktorer, som: yrkesdeltagelse, sysselsetting, politisk deltagelse, og i hvilken grad de opplever harmoni mellom etnisk identitet og tilhørighet til det norske samfunnet. 

Fremfor alt må vi slutte å henge oss opp i å bevise om innvandring funker eller ikke, og følgelig om vi skal ha mer eller mindre av det. Det er kun med drastiske og antagelig menneskefiendtlige tiltak vi kan frita oss fra integrasjons- og innvandringsproblemer, og jeg tror konsekvensene av slike tiltak vil være langt mer skadelige enn dem vi tror vi unngår.