RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Man må alltid skrive noe på 9. april

Jeg sliter med å forestille meg hvordan det hadde vært å våkne til nyheter en dag om at fremmede styrker hadde gått i land i Norge, eller krysset grensene inn i landet, og nedkjempet all motstand. Det virker kanskje helt usannsynlig nå, men jeg vet ikke hvilke begivenheter som skulle til, og over hvor kort tid, før det plutselig ble mer enn en fjern mulighet.

Det er lett å se at krigstiden i Norge galvaniserte vår form for patriotisme: jernvilje mot overmakt, troskap til konge og flagg, oppslutning om allianser med venner fremfor nøytralitet. Men da er det lett å se på tvilen som lå forut for dette: nordmenn var ikke helt overbeviste om at England var å foretrekke fremfor Tyskland, vi hade en viss tro på pasifisme som en farbar politisk ideologi, vi anså kongen mer som et utslag av en valgt statsform enn som et nasjonalt symbol. Norge var ikke riktig 35 år gammelt da vi ble tatt over.

Vi har lett for å tro at de som sviktet i 1940, og særlig utenriksminister Halfdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg, manglet kunnskap og karakter, at de sviktet simpelthen fordi de var mer eller mindre defekte. Men det er å overse den rollen som de spilte i sin samtids politikk: om de undervurderte mulighetene for og konsekvensene av en tysk invasjon, så var de ikke alene om det. Det lå en lang forhistorie frem til den elendige militære og sivile beredskapen som gjorde Weserübung til et forholdsvis enkelt hærtog.

Akkurat den forhistorien må vi sette oss bedre inn i, eller rettere sagt leve oss bedre inn i. Forskjellene mellom oss og nordmenn 8.april 1940 er ikke så stor.

Om Wehrmachts militære doktrine både for invasjon og okkupasjon var hard, så skjedde de fleste krigsforbrytelsene i Norge i regi av et "sivilt" styre under "Reichskommiar" Terboven (en puslete bølle med mindreverdighetskomplekser) som ikke skydde noen midler. Ikke overraskende var det en annen totalitær gruppe - kommunistene - som svarte med samme mynt. Milorg og Sivorg, som jobbet mer eller mindre under instrukser fra eksilregjeringen, fant stadig behov for å moderere tiltak for å ikke påkalle gjengjeldelsesaksjoner, og det var jo nettopp Terbovens formål.

Men Komorg, Osvald-gruppen, og Pelle-gruppen hadde ingen illusjoner: de var villige til å ta alle risikoer og bære alle kostnader - også de som ble påført ikke-aktører - for å bekjempe nazistene. Det var de som gjorde "våtarbeidet" når det trengtes.

Slike motsetninger er det blitt stadig mindre av i etterkrigstiden, men vi ser dem fremdeles i for eksempel Syria. Og hvis det skulle bli full konflikt der det ulmer andre steder i verden, kan det fort bli mer av det. 

Det er alltid verdt å håpe at menneskeheten etter hvert legger væpnet konflikt bak seg, og at kriger som utkjempes har begrenset omfang og er lovlydige. Vi må også gjerne håpe at vi i Norge unngår å trekkes direkte inn i blodige konflikter. Men det ville være naivt å regne med alle disse tingene. For at vi skal lære av historien må vi ikke tro at vi er immuniserte mot fortidens feil og laster.