RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Mannen som gråt på t-banen på fredag

På t-banen fredag formiddag etter å ha vært på legebesøk med min sønn. Stort utvalg seter og lyst ute, begge litt uvant for en vanlig pendler.

En ung mann kommer ombord og setter seg rett overfor meg, virker litt forvirret, litt uryddig uten at jeg greide å sette fingeren på det. Stinket sigaretter av ham, og jeg tenkte at her er det noen som har begynt helgen litt vel tidlig.

Telefonen hans ringer, og han prater litt høyt.

"Jeg har pakket alle dine ting, unntatt bestikk, for jeg har ikke noe bestikk selv." Tårene renner nedover ansiktet hans. Han fortsetter samtalen, og det er hverken noe bebreidende eller noe ynkelig i tonen hans. Antagelig kjente personen på andre enden mannen godt nok til å vite at han var oppskaket, men hvis jeg ikke hadde sett tårene hans ville jeg trodd det var en helt alminnelig samtale.

Jeg vet ikke noe mer om denne mannen. Jeg hadde lyst til å klappe ham på skulderen på vei ut og si noe sånt som at det blir bedre dager og netter fremover. Jeg gjorde det ikke, for vi var og er fremmede for hverandre.

Hver dag i denne forholdsvis lille men likevel så store byen vår knuses hjerter. Folk flytter ut av leiligheter for siste gang og føler at fremtiden er som en avgrunn. De gråter i tide og utide og vet ikke akkurat hvorfor. Folk kommer også tilbake til sin leilighet og oppdager den er halvtom, ribbet for effekter de var blitt vante til men som de ikke får ta del i mer. Personen på andre siden av telefonsamtalen jeg hørte på t-banen dro antagelig ut og kjøpte bestikk den dagen. Stilte seg i kø på IKEA med det og et par andre småting.

Jeg kan bare spekulere på hva som hadde skapt bruddet mannen på t-banen gråt over. Kanskje hadde han vært utro, kanskje en drittsekk, kanskje tyvaktig og uærlig. Kanskje hadde partneren vært det. Kanskje begge to var bra folk som etter hard innsats måtte gi opp. Kanskje måtte mannen flytte til en annen by for å finne jobb. Det er mange mulige forklaringer, mange nyanser, mange vendinger i en handling som ser helt annerledes ut for den ene og den andre.

Men tårene kjenner vi alle igjen. Skuffelse, tidlig sorg, innledningen til en periode som vil vare en stund men forhåpentligvis ikke for lenge. Det er tårer som føles som nederlag men i virkeligheten er tegn på at vi seiret: vi tok mot til å vise sårbarhet og inngå intimitet, og et eller annet sted er det håp om at motet finnes igjen.

Om mannen leser dette, håper jeg han kjenner klappet på skulderen jeg ikke turte komme med på fredag.