*Nettavisen* Nyheter.

Når ord gjør ulovlige handlinger uungåelige (Talmuds Yoma 41)

Er det slik at enkelte ytringer nærmest gjør ulovlige handlinger uungåelige og bør derfor forbys og straffes?

Dagens daf handler blant annet om vanskeligheter som oppstår når man har to ting - i dette tilfellet offerdyr - hvorav en har et formål og det andre har et annet.

Er det ved ord eller ved handling at vi bestemmer om det er det ene eller andre?

Ervin Kohn og Rune Berglund Steen er inne på noe av det samme når de i dagens Aftenposten forklarer hvorfor de har anmeldt @negerjeger for brudd på Straffeloven §135a ved å besvare Kristian Tonnings Riises protester mot denne anmeldelsen. Riise mener at ord - uansett hvor avskyelige - er ufarlige og må av både prinsipielle og praktiske beslutninger beskyttes. Det er handlinger som er farlige, og det er dem vi må beskytte oss mot.

Kohn og Steen mener at over en viss terskel, så er ytringer også handlinger. For ord vekker følelser, forsterker fordommer, og i mange tilfeller fører nærmest automatisk til handlinger. Hatefulle handlinger begynner med ideer utrykt som ord, som gjør handling en naturlig og nødvendig konsekvens.

Dette er et velkjent problem. For eksempel: Yitzhak Rabins enke Leah holdt enkelte ultraortodokse rabbinere ansvarlige for Yigal Amirs mord ved å påpeke at deres ytringer - i hodet til Amir - bare hadde en mulig konsekvens. Likeledes var det mange som i kjølvannet av 22.7 mente at Fjordman radikale ytringer om nødvendige endringer i norsk samfunn i praksis var en oppmuntring til den type vold Anders Behring Breivik planla og gjennomførte.

Men andre protesterer på dette: la oss si at en person skrev at han mente at hjemmebrent var velsmakende, at hjemmebrenning var en fin og oppbyggelig holdning, at han ønske at flere drev med det. Alle kan være enig eller uenig i dette synet, men alle vet også at hjemmebrenning er forbudt. Hvis noen fulgte skribentens råd og begynte med hjemmebrent, har også ytringen medansvar for handlingen?

Kronikken til Kohn og Steen har også dette poenget at hatsytringer har tilleggsproblemet at de ikke egentlig lar seg debattere. Tvert i mot er det problematisk å gi innholdet i hatet legitimitet ved at det får oppmerksomhet i (mer eller mindre) respektable media. Våre midler til å bekjempe det er svært begrensede, og en dom med for eksempel bot vil sette hatefulle ord i en klar sammenheng med hatefulle handlinger.

Altså: problemet er ikke at folk ytrer forrykte meninger, for da ville vi kunne ønske å forby påstanden om at "månen er en gul ost" også. Problemet er at vi i enkelte tilfeller ser en så klar sammenheng mellom en form for tale og en klart ulovlig form handlinger, og det blir meningsløst å skille mellom dem.

Forbrytelsen blir til ved ord som nødvendiggjør handling, og ikke bare handlingen.

Eller skal det mer til? Skal det allerede være etablert et adferdsmønster der lovbrudd aksepteres? Skal det finnes en målgruppe som man vet er i stand til å bryte loven? Skal årsakssammenhengen være direkte, eller er det tilstrekkelig å snakke om en kumulativ effekt av hatefulle ytringer?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.