Gå til sidens hovedinnhold

Nasjonal transportplan med feil ambisjoner

1978 ringte og ville ha tilbake transportplanen regjeringen rappet.

Det er mange vanskelige problemstillinger Jens Stoltenberg simpelthen har utsatt for å beholde Senterpartiet i sin koalisjonsregjering, og norsk bosetningsmønstre om 20, 30, 40 år er en av dem. Senterpartiet bygger mange av sine skarve prosent oppslutning på illusjonen om at Norge mirakuløst ved politiske vedtak skal fritas for globale markeder for landbruksprodukter, urbanisering, og regionale samarbeidsformer med (for eksempel) EU.

NTP er et eksempel på defensiv politikk, for jeg kan ikke forstå at den rødgrønne regjeringen vinner en eneste ny stemme på den (Roar Flåthen er allerede bankers).

Det er synd, for ettersom Stoltenberg umulig kan ha realistiske forventninger om å få fornyet den rødgrønne ideen ved høstens stortingsvalg, kunne ha brukt det han har igjen av politisk kapital i koalisjonen til å trumfe gjennom en transportplan som både er i samsvar med hans egne politiske idealer og de faktiske behovene.

Det vi har i stedet er en plan som:

  • Mangler strategisk visjoner. Det ser ut som vi skal komme oss rundt omkring i landet på samme måte som nå, bare (kanskje) litt fortere og (helt sikkert) litt dyrere. I overskuelig fremtid.
  • Åpenbart satser på privatbilisme. Ved at det å kjøre egen bil er det minst dårlige - og for mange det eneste mulige - alternativet, gjør vi oss selv stadig mer avhengige av det vi sier vi skal ha mindre av. Hvis vi virkelig vil ha flere på sykkel og i kollektiv transport, kreves det radikale endringer: dritbillig offentlig transport over hele fjøla, langt flere t-banelinjer, superraskt og vanvittig pålitelige forstadsbaner iht Intercity-konseptet, store og billige parkeringsplasser ved t-bane- og togstasjoner, og et sykkelnettverk som kan trygt brukes hele året.
  • Driter helt i livskvaliteten i storbyene. Hvis du setter opp vekstforventningene i norske storbyer med ambisjonsnivået for transport, er det bare å bli deprimert. Trine Skei Grande utrykte seg ufint, men hun hadde et poeng: problemene i disse byene blir ikke mindre av at vi bare tror at det skal gå greit.

Hva som verre er, vil denne planen forsterke trender vi før eller senere må bryte. Vi må nemlig:

  • Redusere behovet for privatbilbruk. Det gjøres ved å gjøre alternativene så attraktive som mulig. Det skal bli så lett, raskt, billig, og trygt å sykle, gå, reise kollektivt at man bare kjører bil når det er særskilte grunner til det (barn skal avleveres, man er bevegelseshemmet, varer skal transporteres).
  • Tenke langsiktig og realistisk på bosetningsmønstre. Intercity-konseptet er helt riktig men må bli mye mer ambisiøst. Vi må slutte å bekjempe avfolkningen av "distriktene" og i stedet gå inn for en menneske- og næringsvennlig omstilling. Fortsetter som vi gjør nå, vil vi om 50 år ende opp med
    • Tusenvis av fraflyttede grender der 1% bor
    • Noen dusin turistsentre med omtrent 4%
    • 4-5 storbyer med 80% av Norges befolkning, store trengselsproblemer og nærmest lovløse bykjernert, og
    • Blodfattige småbyer rundt omkring i landet med 15% av folket.
  • Redusere behovet for å transportere mennesker. Stat, fylke, og kommune bør oppmuntre arbeidsgivere til å tilby til hjemmekontor, distribuerte kontorsentre, osv. som reduserer pendlingen hver dag.

Så er det bare å håpe på at opposisjonen tør litt mer.

Reklame

Verdens smarteste ladekabel til mobil er norsk