*Nettavisen* Nyheter.

Om Dailai Lama: Innføring i realpolitikk

Harald Stanghelle får stående applaus for sin refs av Stortingets presidentskap for sin behandling av Dalai Lamas nært forestående besøk i Norge.

Det er på tide med et grunnkurs i utenrikspolitikk:

  • Kina anser Dalai Lama som leder for den tibetanske frigjøringsbevegelsen og dermed en utfordrer til Kinas territoriale krav på Tibet. Jeg mener at Kinas invasjon og okkupasjon av Tibet var og er skammelig, men Kinas krav på landet/området er et faktum som Beijing holder knallhardt og konsekvent på. Derfor anser de enhver offisiell anerkjennelse av Dalai Lamas lederskap over det tibetanske folk som et diplomatisk signal.
  • Forholdet mellom Kina og Norge er langt viktigere for Norge enn for Kina. Om vi tok i mot Dalai Lama som Tibets statsoverhode med rød løper, æresgarde, og middag på Slottet ville det uungåelige bruddet med Kina knapt blitt lagt merke til i Beijing og vært et gedigent nederlag for Norge.
  • Den foreslåtte protokoll er antagelig resultat av forhandlinger mellom våre lands utenriksdepartementer med uformell kanal til Dalai Lama (som faktisk bor i Dharamshala i India og ikke i Tibet, slik Stanghelle antyder). Ganske sikkert har kineserne kjørt et knallhardt løp som de visste ville sette Norge på plass, og ganske sikkert har bl.a. presidentskapet stålsatt seg for den skyllebøtten Stanghelle så behjelpelig bærer.

Det er ingen motsetning mellom å tale tibeternes sak samtidig som man tar hensyn til kinesisk politikk. Det er slikt som kalles vekselvis diplomati, smidighet, og dialog. Kineserne har godtatt at Dalai Lama får offisiell oppmerksomhet fra Stortinget, men krever antagelig at han skal behandles som en privatperson og ikke en leder. Og at det ikke skal være noen tvil eller tvetydighet om det.

Dette standpunktet er konsekvent i henhold til Kinas politikk, og det ville vært et svakhetstegn om de insisterte på noe annet.

Jeg holder med Stanghelle i det jeg antar er hans standpunkt om Tibet, og jeg håper han deler min manglende nostalgi for teokratiet som hersket i Tibet før Kina invaderte.

Norge vurderer at de ikke har råd til å miste (mer) velvilje fra Kina over denne saken, og det er fremfor alt forståelig. Jeg synes vi skal finne måter å vise folkelig støtte for Dalai Lama og hans folk på og slutte å være så kjepphøye overfor norske ledere som hadde et vanskelig valg.

Oppdatering 23.4 kl 07:52: Folk med bona fide kompetanse på området har de samme betraktningene som meg, og Olemic Thommessen forklarer noe av det samme.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag