Påbud og forbud mot ekteskap

Når folk vies, får de sertifisert at deres forhold er i samsvar med kravene til en tredje part, som kan være staten og/eller et livssynssamfunn. At tredje parten stiller krav for å sertifisere, er helt naturlig. Problemet dukker opp når paret stilles overfor umulige valg.

Den norske kirke vil bare vie folk hvis minst en (og helst begge) er medlemmer av kirken. Hvis en av partene er medlem av et annet trossamfunn, er det opp til presten. Vi kan anta at det er lettere for en gjennomsnittlig prest å vie et par der en av partene tilhører en luthersk frikirken, enn om hun/han ikke er kristen i det hele tatt.

Dette kan tolkes som et kirkelig "påbud" om at kristne kun skal gifte seg med andre kristne.

Som denne artikkelen i Aftenposten behjelpelig påpeker, så har "Alle religioner ...føringer for ekteskapsinngåelser," for deretter å påpeke at "blant muslimer er disse reglene svært strenge."

Bakgrunnen for atl dette er historien om Maryam Trine Skogen, en etnisk norsk muslim som slet med å få aksept i muslimske miljøer for at hun ville gifte seg med en ateist (som forøvrig også var etnisk norsk). Hun syntes - forståelig nok - at religionen hun tilhørte hadde vanskelig for å godta at hun ville følge kjærligheten inn i ekteskapet. (Trine er forøvrig en personlig bekjent av meg)

Mange vil nok ha det til at problemet ligger i muslimske miljøer - eller Islam i seg selv - som er stivbent. Noen vil også sette likhetstegn mellom dette og dritten som Trine har fått slengt etter seg av idioter som tror de er gode muslimer. Dermed forsterkes inntrykket av at islam - i motsetning til mer hjemlige norske forhold, er intolerant, unødig streng, selvopptatt, og selvgod.

Det finnes åpenbart mange tegn på at noen muslimer er akkurat det, men at et livssyn har regler for ekteskapsinngåelse er ikke blant dem.

Når et par gifter seg, så søker de (og får som regel innvilget) en tredjeparts aksept for at ekteskapet er gyldig i henhold til tredjeparts krav. Og da er det naturlig at islam - i likhet med alle andre livssyn - har som målsetning at livssynet skal være sentralt i familien som oppstår av vielsen. Ekteskapet etableres som gyldig i livssynets øyne derfor bare når visse kriterier oppfylles. For eksempel i Den norske kirken når presten er overbevist om at partene inngår ekteskapet i henhold til luthersk-evangelisk verdier.

Dette med "krav" er derfor helt naturlig og omtrent universalt. Det er i Norge debatt om man skal forby vielser mellom søskenbarn (til tross for at vi ikke har noe forbud mot at voksne søskenbarn har sex med hverandre, eller har barn sammen) fordi vi vil ha en alminnelig norm om at dette nærmer seg incest. Når vi ber en tredje part anerkjenne private forhold, så har det bare mening om tredje part stiller krav til denne anerkjennelsen.

Hva er så problemet?

  • Jo, for det første at Trine - som så mange andre - opplever en konflikt mellom to ting som er viktige for henne: hennes kjærlighet til en mann og hennes livssyn. Hun ønsker at disse to skal kunne forenes og harmoniseres. Det blir dermed en kognitiv dissonans hvis hun føler at hun må gi avkall på det ene for å beholde det andre.
  • Det må finnes et sekulært, eller altså borgerlig, alternativ som gir folk mulighet til å frigjøre seg fra påbud eller forbud om valg av ektefelle. I Israel heter dette alternativet "Kypros" og i Norge "rådhuset".
  • Det vesentlige er heller ikke hvor "strenge" kravene er, men hva som legges i å håndheve dem. Enhver risikerer å komme på kant med familie og venner over valg av partnere, men institusjonelle straffetiltak er noe ganske annet.

Problemet er altså ikke at en gruppe som foretar vielser stiller krav til paret. Om man er uenig med dem, må man leve uten gruppens anerkjennelse. Slik er det å være voksen.

Problem blir det når par ikke har noe valg annet enn å innrette seg, enten fordi det finnes "vielsesmonopol" eller fordi det legges utilbørlig press på paret.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.