Problemet med Malaysia Airlines 370

Problemet med bestrebelsene etter å finne en forklaring på skjebnen til MH370 er at det har manglet en enhetlig tilnærming til den deduktive prosessen som er nødvendig for å finne forklaring på hva som har skjedd.

VD6iJ6JaZ9Q




Når folk på bakken mister kontakt med et fly, er det to grunner til at det legges enorme ressurser i å finne ut hva som har skjedd:

  • Et akutt behov for å finne og redde overlevende. Hvor og hvordan flyet har gått ned er helt avgjørende.
  • Å hindre at årsaken til ulykken skjer igjen. Dette kan være et akutt behov hvis havariet skyldes feil i flyet, men like ofte dreier det seg om å avklare faktorer som vi inntil da ikke har vært klar over.

Problemløsningen i slike tilfeller følger i all hovedsak en deduktiv prosess: man starter med den mest sannsynlige forklaringen - hypotesen - og forsøker å eliminere den. Gjennom dette forsøket blir den mest sannsynlige forklaringen endelig bekreftet (ved at man finner flyet i en eller annen tilstand) ellers mister den sannsynlighet, og vi legger mer innsats i å eliminere de hypotesene som så blir mest sannsynlige. Og slik fortsetter det inntil vi får endelig bevis på en eller annen scenario. Og da begynner hypotesen med å få klarlagt detaljene.

Dette med å vurdere sannsynligheten av ulike hypoteser til enhver tid krever to ting:

  • Tilgang til all kjent informasjon til enhver tid
  • Evnen til å anvende den informasjonen riktig, altså å vurdere sannsynligheten av ulike scenarioer opp mot hverandre til enhver tid

Dette er altså en prosess som krever struktur, disiplin, metode, og ekspertise i mange felt. Når et fly blir borte fra radaren i USA, er det et apparat som heter National Transportation Safety Board (NTSB) som har svært gode og innøvde prosesser for å få til nettopp dette, og det er mye takket være NTSB at det stadig er blitt mindre farlig å fly. De har ubønnhørlig gått inn for å finne årsaken til alle flyhavari.

NTSB har den fordelen at prosessen er klar i forveien. De har etablerte rutiner for å innhente opplysninger fra mange kilder, eksperter som kan vurdere dem, og en enhetlig gruppe som til alle tider vurderer sannsynligheten av ulike hypoteser.

Hverken malaysiske eller andre berørte myndigheter hadde dette apparatet klart i forveien. Opplysningene kom inn gjennom ulike kanaler, de ble offentliggjort før de var bekreftede og fortolkede, det var full forvirring om hvilke scenarioer som ble undersøkt, og ryktestrømmen tok helt av. Resultatet var at etterforskningen i det minste ga inntrykk av å mangle mål og mening og at ressursbruken derfor var unyttig. For eksempel: Lenge etter det burde vært kjent at flyet svingte til venstre fortsatte man å lete etter vrakrester i området den hadde havnet om det hadde fortsatt rett frem.

Etter en hel uke begynner vi å få litt mer klarhet, og hypotesen om en eller annen form for kapring er etablert som den mest sannsynlige. Nå er arbeidet i gang med å vurdere sannsynligheten for hvor flyet la veien, og hva som skjedde med det. Det virker også som de er blitt flinkere til å oppsøke kilder for opplysninger, ikke minst militære overvåkningsinfrastruktur som ikke nødvendigvis vil røpe deres kapabiliteter.

En god del nyttig har allerede kommet for dagen, særlig dette med at det ikke bør være mulig for noen på sivile fly å gjøre flyet usynlig for radar og radiomottakere. Antagelig vil det bli brøytet opp bedre og raskere samordning mellom ulike lands luftfartsmyndigheter langs de mest beferdede rutene i Sørøst-Asia.

Jeg er interessert i prosessen, samspillet mellom det å definere hypoteser og å kontinuerlig vurdere sannsynligheten av dem inntil en blir bekreftet. Dette krever en rekke ferdigheter og systemer som veldig få organisasjoner har innarbeidet godt, men som vi kommer til å trenge stadig mer av.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Nyheter

Annonsebilag