Russisk anvendelse av militærmakt er regelen og ikke unntaket. USA har skjemt oss bort.

Russlands militære innsats i Ukraina er snarere regelen enn unntaket i verdenspolitikken. Vi er blitt bortskjemte av USA.

Nordmenn er blitt bortskjemte av amerikansk utenrikspolitikk i etterkrigstiden, altså at:

  • FN-vedtak er per definisjon det moralsk høyverdig og oftest det juridisk bindende
  • Det er opplest og vedtatt at militærmakt kun skal brukes til moralsk formål, se forrige punkt om FN

Derfor er vi alltid snare med å klage høylydt over USAs "hykleri" og "skinnhellighet" når den stormakten gjør noe vi synes bryter med disse prinsippene. Og som USAs rivaler er ikke Russland og Kina heller redde for å trekke frem de samme parolene. Ingenting har passet dem bedre enn at USA får kritikk fra sine egne allierte.

Kina og Russland har nemlig et helt annet syn på utenrikspolitikk og militærmakt, nemlig at disse i all hovedsak - eller egentlig bare - skal fremme sine lands interesser. Og der er prioritetene: sikkerhet betyr mer enn frihet (særlig for andre), stabilitet betyr mer enn fordragelighet, makt betyr mer enn rett. Militærmakt er ikke et moralsk anliggende, men en risikabel vei å gå. Det er mulig, for eksempel, at Putin-doktrinen vil gå på at Russland som moderland skal med militære midler (om nødvendig) sikre sin posisjon som etnisk senter for alle med felles språklig og religiøs arv i hele Øst-Europa og Asia.

Med et litt underfundig smil kan dette kalles realpolitikk. Av typen vi har vært forskånet for i lang tid, men som alltid finnes under overflaten.

Det er interessant å merke seg at av de viktigste amerikanske utenrikspolitiske doktriner, så er det tre (Monroe, Teddy Roosevelt og Carter) som eksplisitt dreier seg om USAs økonomiske interesser, to (Truman og Reagan) som dreide seg om å bekjempe kommunisme, og en (Bush d.y.) som kunne være anvendelig til begge formål. Dette har vi i Norge, Vest-Europa, Australia, og andre steder nytt godt av. Samtidig som vi har latt USA legge inn hoveddelen av innsats, både i penger og menneskeliv.

Mye kan diskuteres - og særlig med etterpåklokskap - om amerikansk utenrikspolitikk, men den har alltid måttet rettferdiggjøres overfor den amerikanske offentligheten med at den tjente et idealistisk formål. Enten det er å skåne land for kommunisme (et absolutt berettiget mål), stabilisere brennbare konfliktområder, eller sikre tilgang til energi for verdensøkonomien, har en amerikansk politikk aldri kunnet forsvare militære midler med behovet for å bevare eller øke makt.

Slikt ansvar føler ikke Kina og Russland, og antagelig heller ikke India. Og i hvert fall ikke Iran.

Hvis USA velger en mindre aktiv utenrikspolitisk linje, så vil den egeninteresserte modellen bli mer fremtredende. Vi vil se mer militærmakt - og trussel om militærmakt - brukt til å fremme de sterke landenes egne interesser, uansett om det går utover andre lands suverenitet, stabilitet, demokrati, økonomisk utvikling, eller annet.

Og da kan vi komme til å savne den aktive, idealistiske USA vi var så snare med å kritisere. For jeg er ikke sikker på at for eksempel EU har det i seg å overta noen del av USAs rolle.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.