RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Sharon - en lederskikkelse vi håper vi aldri trenger

Ved å gjøre Ariel Sharon til en todimensjonal figur mister vi muligheten til å forstå hva hans lederskap gikk ut på, på godt og vondt.

Ettermælet etter Ariel Sharon i norske media er som ventet preget av forestillinger om moralsk og intellektuell overlegenhet som for eksempel Odd Karsten Tveit står i bresjen for. Men dette er en gruppe som er en selverklært elite, og som ikke er så interesserte i å opplyse offentligheten som å belære oss. 

Hvis man tar seg bryet med å lese seriøse nekrologer (antagelig skrevne lang tid i forveien) i for eksempel Commentary (Elliot Abrams), Forward (David Hazony), Tablet Magazine (Benny Morris), Times of Israel (Haviv Rettig Gur), Haaretz (R, Daniel Kurtzer), Jerusalem Post (Tovah Lazaroff), Atlantic (Geoffrey Levin), New York Times (Ethan Bronner), Washington Post (Glenn Frankel), osv., vil det 1) bli temmelig åpenbart hvor banale "journalister" som Odd Karsten Tveit er, og 2) at Sharons politiske og militære arv i virkeligheten er uhyre sammensatt.

Nekrologene etter Sharon viser hvor vanskelig det er å vite om ledere skaper tidene de lever i, eller om tidene de lever i skaper lederne. Sharon var en leder som forsto hvilken tid han levde i, men var ikke redd for å forsøke å påvirke utfallene.

Sharon var en illusjonsløs pragmatiker som brydde seg mer om hva han fikk til enn om han ble likt, eller forstått. Som general var han uforutsigbar, effektiv, og handlekraftig, en taktiker som forsto hvordan strekke en strategi til det ytterste. Han vippet alltid mellom å bli forfremmet eller degradert og brydde seg antagelig ikke om utfallet. Han gikk inn i felten for å vinne, og det var det.

Han gjorde feil, og det manglet aldri på rivaler, uvenner, og fiender som gjorde mest mulig ut av dem. Men hvert nederlag syntes bare å være som en pause i en boksekamp, inntil han kom tilbake og skapte ny bråk.

Han var brennende opptatt av en ting, nemlig å sikre sitt land en sikker fremtid, mot alle fiender. Han opplevde mord og død, måtte sågar ta ansvar for noe av det, men han falt aldri for fristelsen å undervurdere sine motstandere og fiender ved å demonisere dem. Han trodde aldri at den palestinske ledelsen ønsket Israel noe godt, men han var den sterkeste pådriveren for en tostatsløsning Israel har hatt som statsminister. 

Dette er lederskap som er uhørt i Norge, for det har aldri vært behov for det (annet enn noen måneder tidlig i 1940). 

Alle våre politiske kriser i hele etterkrigstiden kunne fått plass i et forholdsvis rolig år i Sharons regjeringstid. Ingen i Norge kan begynne å ane hvilke utfordringer han hadde, og derfor er det ingen som burde ha noen illusjoner om at de ville greid det bedre. 

Som så mange andre store ledere har han et blandet ettermæle: han kunne være visjonær, kynisk, hensynsløs, nyansert, kategorisk, beslutsom, unnfallen, sjarmerende, umusikalsk, krigersk, og fredssøkende på samme tid. Han var en mann med et formål for sitt liv, og vi har mye å lære av ham og hans eksempel - både på godt og vondt.