RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Sharon-sjakk: unilateral tilbaketrekning fra Vestbredden

I Sharons ånd er det sannsynlig at en unilateral tilbaketrekning fra Vestbredden tegner seg som israelernes alternativ til en forhandlet løsning med en stadig mer hjelpeløs Abbas.

Et (forholdsvis) lite omtalt element i Ariel Sharons politikk var ideen om unilateral tilbaketrekning, altså at Israel trekker seg ut av palestinske befolkningssentre (altså hovedsakelig steder som ble tatt, eller okkupert, om du vil) under seksdagerskrigen i 1967 uten at det er fremforhandlet en avtale om det.

Det var dette Sharon gjorde i 2005 i Gaza og enkelte deler av Vestbredden. Det er det Michael Oren nylig har tatt til orde for når det gjelder Vestbredden: hvis Kerry ikke lykkes, slik Abbas ser ut til å gå inn for for tiden, har Israel ikke noe annet valg enn å bryte et stadig mer uutholdelig status quo ved å unilateralt overlate palestinerne til seg selv.

Dette er det eneste trekket som forener to erkjennelser som fester seg stadig sterkere hos israelerne: at en tostatsløsning er det eneste gangbare, og at palestinske ledere enten ikke vil eller ikke kan forhandle om en slik løsning.

Slike forslag er greie å forstå i teorien, men det blir ofte vanskelig i praksis. Har Oren tenkt seg å (tvangs)evakuere alle jøder fra Vestbredden, også (for eksempel) dem i Hebron? Hvor skal i så fall en de facto grense gå rundt eller i Jerusalem? Skal Israel gjøre noe for samferdselen mellom Gaza og Vestbredden? Hva slags tilstedeværelse vil det være i Jordandalen? Hvordan vil grensen - for da blir det en virkelig grense i stedet for en gammel våpenhvilelinje - bevoktes? Hva slags begrensninger vil det være på bevegelse over disse grensene? Hvordan skal ferskvannressurser fordeles?

For israelere dreier det seg om:

  • Innenrikspolitikk, der kritikere av et slikt trekk i beste fall vil se det som en svakhetserklæring og i verste fall landssvik
  • Strategiske sikkerhetshensyn, i det Israel mister en buffer mot mulige angrep fra Jordan
  • Taktiske sikkerhetshensyn, i det hele forsvaret mot terrorangrep går langs en (ikke nødvendigvis beleilig) linje
  • Godvilje i verdenssamfunnet, som under både Netanyahu og Sharon har vært grovt forsømt. Israelerne er flinke til mye, men de må være blant de dårligste i verden til PR. Ganske sikkert vil de få private meldinger om å ikke gjøre livet for vanskelig for en palestinsk stat, men det vil ikke gå upåaktet hen at Israel ga opp noe uten å være tvunget til det.
  • Demografisk avklaring, ettersom de ikke lenger har ansvar (gjennom en de facto okkupasjon) for palestinere, hverken på Vestbredden eller i Gaza
  • Klarere ansvar for sikkerhetsproblemer, ettersom ansvaret på brudd på Israels suverenitet ligger klart på PAs skuldre
  • Faren for konflikt med høyere intensitet (som med Gazakrigen) når og hvis disse bruddene blir uholdbare

For palestinerne dreier det seg om:

  • Politisk stabilitet. En unilateral tilbaketrekning vil destabilisere Vestbredden og invitere krefter utenfra - tenk Hamas, Hizballah, Assad, og mange flere som ønsker å se Israel fra stuevinduet
  • Slutt på forhandlinger, for det blir lite å forhandle om. Jada, de kan og garantert vil klage over at grensene er urettferdige, restriksjoner over Israels område er urimelige, osv., men plutselig blir mulighetene mye tydeligere enn begrensningene. Og på Vestbredden er det mer plass, flere flyplasser, og flere (mulige) grensoverganger til resten av den arabiske verden.
  • Vanskeligere stilling i verdenssamfunnet. Stormaktene er drittlei denne konflikten, og de vil ganske sikkert gi klare private meldinger om at nå må palestinsk ledelse vise hva de kan få til i stedet for å skylde på Israel for alt.
  • Om det svikter, mer motiv for å yppe til krig. Palestinerne vet at en reell militær konfrontasjon med Israel vil vare noen få døgn, men de vet også at 1) overveldende israelsk makt blir uglesett i vesten, og 2) israelerne vil konsekvent forsvare sine borgere, uansett hvor mye hensikten med terrorangrep er å provosere.
  • Vanskeligere forhold med den arabiske verden, slik det er blitt i Gaza. Den triste realitet er at arabiske regimer overhodet ikke bryr seg om palestinerne og vil forholde seg til en palestinsk stat til enhver ustabil stat med radikale tendenser.

Altså: dette blir komplisert for begge, eller altså alle, parter.

Men jo lengre Abbas nekter å forholde seg til virkeligheten (nemlig at Israel ikke kommer til å kapitulere), jo mer sannsynlig blir dette.

Min prognose: hvis Kerry og USA gir opp, kommer en unilateral tilbaketrekning hakk i hælene.