Skal vi be for Francisco?

Omtalen av pavevalget 2013 har gått fra mer eller mindre platte vittigheter til "avsløringer" om at den nyutnevnte biskopen av Roma er mot fri abort, ekteskap mellom homofile, prevensjon, og at prester skal få gifte seg. Som Arnfinn Pettersen skrev på Facebook: snart blir vi vel fortalt at han også er katolsk.

Det er utenkelig at en prest som mente noe annet ville blitt kardinal i dagens kirke, og langt mindre pave.

Ettersom det (egentlig litt overraskende) ble et uventet valg, bør nok Jorge Mario Bergoglio gås etter i sømmene. Det er interessant å vite, for eksempel, hva slags forhold han hadde til Argentinas militærjunta. Han er en eldre mann, så han vil antagelig få det travelt med å utrette det han ønsker som pave. Antagelig vil det bli tydelig ganske snart hva han har for seg.

Men det er et par oppsiktsvekkende ting:

  • Første pave fra de amerikanske kontinentene, første fra den tredje verden. Klart signal om at kardinalene forstår at kirken ikke lenger er hovedsakelig europeisk.
  • Første jesuitt. Synes å huske at forholdet mellom jesuittene og Vatikanet har til tider vært vanskelig, og det er antagelig derfor jesuitter har villet unngå å ta vervet.
  • Brudd med enkelte tradisjoner fra omtrent første øyeblikk: navn (oppkalt etter jesuittenes gunnlegger Francisco Xavier og ikke Frans av Assisi, slik mange først trodde), at han ba menigheten først gå i forbønn for ham, osv.

Realiteten er imidlertid den at den katolske kirken generelt og Vatikanet spesielt har ambisjoner som spriker stadig mer med katolske menneskers realitet. Dette er en institusjon som tror at deres lære er åpenbart, uransakelig, og urokkelig i evig tid, og da blir den kognitive dissonansen omtrent uoverkommelig. Det finnes ingen lett vei ut av dette: kirken har få midler til å overbevise deres flokk til å droppe prevensjon, avvise sine homofile venner og slektninger, slutte å skille seg, osv. På den annen side finnes det ikke demokratiske midler for å endre kirkens lære.

Kirken står overfor et eksistensielt valg: de kan bli en mindre kirke ved å først og fremst henvende seg til de mest lojale katolikkene, ellers kan de bli en mer universal kirke ved å gi slipp på sentrale punkter i deres lære.

Slik det ser ut nå, forsøker de seg på et kompromiss: de møter det de anser som "synd" med kjærlighet, tilgivelse, tålmodighet, og medlidenhet. Samtidig som de må ha et oppgjør med overgrepsskandaler som forblir helt uoversiktlige.

Jeg vet ikke hva jeg skal håpe på. Jeg får meg ikke til å heie på den katolske kirken som oppmuntrer til fattigdom, frustrasjon, fremmedgjøring, osv. gjennom doktriner jeg synes virker helt anakronistiske.

Men jeg tror at den katolske kirken som viser medmenneskelighet, veldedighet, forståelse, og fred er uunværlig i dagens verden. Jeg håper at pave Francisco ser det slik også.

Så får vi heller tilgi hverandre for å være uenige om det andre.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.