Gå til sidens hovedinnhold

Søkes: politiske helter på vegne av funksjonshemmede medborgere

Tamino-prosjektet er et eksempel på en løsning som alle tjener på: funksjonshemmede får det bedre og tryggere, foreldre kan se sin alderdom med mindre bekymring, og fellesskapet sparer penger. Men det kreves politisk smidighet og kreativitet for å få det til.

I det store og hele er foreldre til utviklingshemmede barn en ressurssterk gruppe fordi de er oppdratt til å være det. Fra den første tøffe erkjennelsen om at "her blir det ikke en typisk oppvekst" til den enda tyngre erkjennelsen om at "jeg må sikre at mitt barn blir ivaretatt når jeg faller bort" lærer disse foreldrene å tilrettelegge sine liv til barnas beste. Dette skjer nesten alltid på bekostning av foreldrene selv, og ofte på bekostning av andre søsken.

Derfor klager de ikke mye. Interessorganisasjoner som Autismeforeningen, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, og Norsk Handikapforbund går forholdsvis stille i dørene. De søker minnelige forlik der de kan, tar konfrontasjoner når de må, og går saklig til verks for å påvirke politikere på alle nivåer. Dette er ikke folk som søker medynk eller en gang sympati: de har forstått at i det de ble foreldre, så inngikk også tunge løft og vanskelige beslutninger.

Tamino-prosjektets problemer er en skandale og en skam for et samfunn der vi til stadighet snakker om å ta vare på de mest sårbare.

Stian Berger Røsland har rett i at regelverket er dårlig, men han slipper ikke unna kritikk av den grunn. Bevegelsen for å bygge egne boliger til funksjonshemmede medborgere er en såkalt win-win-win løsning for alle parter: Brukerne får stabile, skreddersydde boløsninger som sikrer deres livskvalitet på den fronten; foreldre får sikret en god overgang for sine barn når de blir voksne; og det offentlige sparer store mengder penger ved at foreldrene legger inn egeninnsats for å få det til.

Dette er krevende i seg selv: plan-og designarbeidet for slike boliger er vanskelig og bør helst gjøres i samråd med eksperter; beliggenhet har enormt mye å si for å rekruttere omsorgspersonale; løsningen er ikke bare en bygning, men også en organisasjon som sikrer vedlikehold, oppussing, osv., i overskuelig fremtid. Dernest er det jo slik at ulike foreldre har ulik kapasitet til å ta slike prosjekter.

Men nå er det store snubletråder for foreldre som forsøker å få det til. Og det er disse snubletrådene politikerne må ta ansvar for å fjerne.

Først og fremst er det problemet med tomt, særlig i tilflyttingsområder, og det er den jeg vil snakke om her. Det er rett og slett ikke nok penger i finansieringsordningene hvis det behøves en tomt så noenlunde sentralt. Foreldrene i Tamino-prosjektet stilles overfor et finansieringsgap på borimot en million per bruker (og jeg kan love at det blir over en million før prosjektet er ferdig).

Dette er et problem som må kunne løses, særlig ettersom en løsning gir så store fordeler for alle. Her er noen konkrete forslag som jeg håper politikerne tar til meget kjapp vurdering:

  • Plass til Tamino-boliger inngår i reguleringsplaner i pressområder. Det kan bygges incentiver i dette, ved at eiendomsutviklere som legger inn dette får prioritert saksbehandling og andre fordeler.
  • Kommunene (eventuelt staten og fylket) avstår tomter fra sin egen eiendomsmasse til Tamino-boliger gjennom langtids leiekontrakter slik at boligen etter for eksempel 100 år i praksis tilfaller kommunen.
  • Det gis skattefordeler til foreldre som legger penger og/eller innsats i dette. Momsfritak er et vesentlig moment, men arbeidstimer kan være fradragsberettigede etter en rimelig sats (hvilket vil gjøre det attraktivt for andre enn foreldre å bidra også)
  • Det opprettes et eget ressursenter for dette på nasjonalt nivå som samordner innsats. Det er ikke utenkelig, for eksempel, at noen kommuner faktisk ønsker tilflytting av funksjonshemmede borgere og har flust med tomter.

Dette er et tverrpolitisk anliggende. Jeg kan ikke tenke meg et eneste parti som synes at Tamino-prosjekter er en dårlig ide. Og rent moralsk er det viktig. Foreldre som tar seg av sine funksjonshemmede barn ønsker kanskje ikke den applausen de fortjener, men de burde i hvert fall få den hjelpen og støtten de åpenbart trenger.

Derfor vil den politikeren som får omsorgssektoren, eiendomssektoren, og finanssektoren til å samarbeide på statlig og kommunalt nivå bli en stor helt.

Hvem tør å ta den?

Reklame

NÅ: Eksklusiv motebutikk er i gang med sitt årlige salg