RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Tanja Rahms (forståelige) raseri mot sexkjøpere

Tanja Rahm beskriver utfyllende sine følelser for sexkjøpere i en lang kronikk i Aftenposten i dag, den mest leste. Jeg kan ikke forstå at dette er et konstruktivt bidrag.

Det er sjeldent man får lese så ufiltrert raseri i dagspressen, men her kommer det tett og tydelig. Jeg forstår godt hennes sinne og forakt, men jeg er usikker på om dette er et konstruktivt bidrag til et vanskelig problem.

Jeg tok en improvisasjonsklasse for mange år siden, der en medstudent konstruerte en jobb som "reality escape preventer for people about to be executed." Hans jobb skulle være å minne de dødsdømte på at de kom øyeblikkelig til å bli drept, slik at de ikke søkte virkelighetsflukt som en middel for å unngå det uhyrlige i det som skjedde.

Rahms kronikk er tilsvarende: hun vil frata sexkjøpere noen illusjoner om at sexhandel er noe av det de innbiller seg det er. 

Problemet er bare det at sexkjøp, og stripping, og porno, krever nettopp at brukere "suspend disbelief", altså at de lar forestillingene sine ta overhånd selv når de vet det er ren fantasi. De prostituerte gjør akkurat det de må for at selvbedrageriet skal holde. Det er noe av det samme fenomen som gjør at barn velger å tro på julenissen, enda de innerst inne vet hvor gavene kommer fra. 

Det er ikke det at kunder lever i villfarelse om hva de egentlig gjør med (eller mot, om man vil) prostituerte; det er at de velger å tro noe, enda de innerst inne vet at det ikke er sant. Rahm forteller dem ikke noe de ikke allerede vet.

Derimot ydmyker hun dem, får dem til å føle seg små og patetiske, at disse behovene de har er ubetydelige når de ikke vet hva de skal gjøre med dem.

Jeg aner ikke om sexkjøpere er desperate, ensomme, kåte, slemme, kvinnehatere, eller hva.  Antagelig varierer det veldig. 

Men jeg tviler på at de utviklker selvinnsikt, empati, eller håp av kronikken til Rahm. 

Det nærmeste jeg har kommet til dette var et besøk på en stripklubb i Vancouver i slutten av desember 1981. Jeg var mer enn en smule påseilet, og det eneste jeg tenkte på var at "disse damene er skikkelig flink til å virke lykkelige der de holder på, for dette kan umulig være særlig gøy for dem." Jeg tviler ærlig talt på om noen av dem ville satt pris på at jeg tenkte slik.

Jeg vet ikke hva løsningen er på prostitusjon. Alt har vært prøvd, og ingenting har lyktes nevneverdig. Jeg er ikke overbevist av de som sier at det hele er som enhver annen kommersiell transaksjon, men jeg er heller ikke overbevist av dem som vil gjøre prostituerte til hjelpeløse ofre. Virkeligheten er en kombinasjon av frustrasjon og lavt selvbilde hos alle involverte.

I stedet for å forsøke å avskaffe et fenomen som synes å være universalt, burde vi kanskje se litt nærmere for det gjensidige behovet som trekker sexjkøper og sexselger sammen.