*Nettavisen* Nyheter.

Tolv år siden 11.9.2001

Etter jeg hørte at det første flyet hadde flydd inn i tårnet, gikk jeg ut på gaten for å sjekke. Omkring en kilometer unna sto tårnene der fremdeles, ruvende, men med en røyksky opp mot himmelen. Jeg gikk inn igjen, og det som fulgte var timer med forskrekkelser, bekymringer av uventede slag, samtaler, og beslutninger.

Det er mange merkelige detaljer som ligger friskt i minne om dagen: bakeriet der jeg kjøpte noen wienerbrød, køen til skipet som evakuerte oss, problemene med å sette opp TVen så vi fikk fulgt med, en kollega som kom til rette etter at vi trodde han hadde vært i et av tårnene, SMS fra en annen kollega som såvidt kom fra det med livet, alle de som kom gående dekket i hvitt støv, og mange andre ting.

I tiden etter 11.september ble det skrevet og sagt mye, og alle visste at mye av det som virket klokt og betryggende den gangen ville miste betydning med tiden. Vi som levde i tiden kunne umulig vite hvilke av våre tanker som ville overleve tiden og andre begivenheter.

Det var et dikt, av W.H. Auden, som ble populært. Skrevet 1. september 1939 ved inngangen til annen verdenskrig. Les det i sin helhet her.

Det er en strofe som sitter i meg:

All I have is a voice
To undo the folded lie,
The romantic lie in the brain
Of the sensual man-in-the-street
And the lie of Authority
Whose buildings grope the sky:
There is no such thing as the State
And no one exists alone;
Hunger allows no choice
To the citizen or the police;
We must love one another or die.

Jeg har i disse årene tenkt mye på fenoment politisk hat, at det ikke er nok å være uenig med andre, men man skal gjøre dem til onde eller dumme mennesker.

Da Leah Rabin i sitt sinne og sorg raste mot ytterliggående stemmer i amerikansk israelsk politikk for at de hadde oppmuntret Yigal Amir til å myrde hennes mann, hadde hun et poeng: hvis man demoniserer politiske synspunkt til de grader at de fremstår som onde krefter, så åpner man for ekstreme virkemidler mot dem.

Tåper som Amir forstår ikke at retorikk ofte settes på spissen for å få oppmerksomhet. De ønsker å bli berømte for å bekjempe det de oppfatter som ondskap, og jo større offeret deres er, jo mer heltemodige tror de at handlingene er.

Dette har vi ikke lært. Politikk er preget av for mange usaklige personangrep på den ene siden, og for lite engasjert uenighet om sakene på den andre.

Årsaken til det er at de viktige sakene er vanskelige, det finnes ingen enkle eller sikre løsninger. Det er lettere å ta et kategorisk standpunkt og angripe motivene og sjelsevnene til dem som er uenige. Vi ser dette i alle saker: sysselsetting, økonomisk utvikling, miljøvern, innvandring og integrering, osv.

La oss være mer uenige og mindre fiendtlige, så er det bedre sjanser for at vi lykkes med det vi alle vil, og mindre sjanse for at hat fører til mord.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.