*Nettavisen* Nyheter.

Utenrikspolitisk doktrine i internettalderen

Sist gang vi hadde noe som lignet på en konfrontasjon mellom stormakter var i slutten av 1979, da Sovjetunionen invaderte Afghanistan.

Russlands invasjon av Ukraina avstedkom reaksjoner fra begge sider som var typiske for den kalde krigen: den diplomatiske ordbruken eskalerte, det ble spilt "let's talk cop" og "pissed off cop", sanksjoner kom på banen, og en masse militære ressurser ble flyttet omkring. Det store spørsmålet var om Putin ville øke investeringen, søke en diplomatisk ordning som ville redde ansiktet hans, eller trekke seg tilbake. Våre reflekser kanaliserte George Kennan.

Men det er en annen modell under utvikling nå. For den store endringen siden den kalde krigen er allestedsnærværende informasjonsnettverk. Den delen som hans sovjetiske forgjengere tok for gitt - propaganda-apparatet - synes å ha sviktet totalt for Putin. Han har heller ikke det utenrikspolitiske apparatet Warsawa-pakten ga sovjetiske ledere.

Informasjon er makt, og det er mulig at Putin faktisk i sin stilling har en fatal ulempe: informasjon som kommer til ham er filtrert. Tidlig i gjennomføringen av beslutninger som disse får han bare opplysninger som han forventer, og han får ikke de dårlige nyhetene før det er for sent. Han lever, som Merkel kommenterte, i en "annen verden". Det er gode muligheter for at kampanjen i Ukraina simpelthen faller sammen under egen tyngde, og at våre behov for konfrontasjon også er fra en annen verden.

Bortsett fra dette: Det er plutselig uklart hva USAs sikkerhetspolitiske garantier er gode for. Ukraina ga opp status som atommakt i 1994 mot løfter fra både USA og Russland om at de ikke skulle invaderes. Og nå har begge stormaktene brutt dette løftet - Russland ved handling, USA (foreløpig) ved unnfallenhet.

Jeg vet sant å si ikke om USA bør gjøre noe mer, og særlig ikke hvis Putin faller for eget grep, innenrikspolitisk. Men alle land som har gitt opp noe av sin evne til å forsvare seg selv fordi de stoler på løfter fra USA om militær unnsetning, har nok en ordentlig gjennomgang av det premisset.

Dette gjelder faktisk Norge. Om Russland skulle finne på å invadere og okkupere deler av Finnmark, kunne vi regne med at USA var villige til å ta en konfrontasjon med Russland over det?

Ballen ligger hos Putin å vise at det ikke kreves en ny "policy of containment" a la etterkrigstiden. Jeg tror han kommer til å motstridig vike unna et slikt scenario.

Men om han holder på amibisjonene om et russisk imperium, må vi i Europa finne ut hvordan vi skal greie oss uten et USA som er villig til å følge Russland, steg for steg. Og ikke minst om vi burde pent USA om å gjøre det vi så lett har kritisert landet for de siste årene.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.