RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Leif Knutsen

Yom HaShoah kl 10 i dag

I dag kl 10 israelsk tid, for kort tid siden, stoppet hele Israel i to minutter. Busser, biler, svingte inn på siden av veien, folk la ned arbeidet og reiste seg, skolebarn og studenter stilte seg opp ved siden av stolene sine. Det er Yom Hashoah, minnedagen for Holocaust. En luftvernsirene går i to minutter, og når den stilner går alle tilbake til det de gjorde uten videre kommentar.

R8m_omuJCp8



I år kommer dette på hælene til Pesach, jødisk påske, der de som deltar i det seremonielle sedermåltidet blir bedt om å sette seg inn i israelittenes sted, å tenke seg hvordan det var å bli frigitt fra trelldom i Egypt og legge avgårde mot en uviss fremtid i ørkenen, uten å engang ha tid til å la brødet heve seg. 

Det virker ikke som behovet for å markere Holocaust har avtatt med årene, snarere tvert i mot. Vi mister tidsvitnene i en rasende fart, slik at folkemordet mot jøder, romfolk, funksjonshemmede, homofile, den polske elite, m.m. får mer preg av å ha skjedd på en annen planet, av en annen art som til forveksling ligner mennesker. 

Det er lett å glemme at Holocaust besto av hverdager og hverdagsmennesker. Fangevokterne var vanlige folk med kviser, svettelukt, dårlige hårdager, glemte tannlegetimer, gjøremålslister og familieforhold som plaget deres samvittighet. De hadde morgener med strålende solskinn og fuglekvitter som satte dem i godt humør, og dager de helst ville holdt sengen. De klagde over forkjølelser og ensformig mat, lengtet etter post fra venner, fortalte hverandre vitser de hadde hørt før. 

Leirenes gang var preget av monotoni. De hyppige dødsfallene gikk oftest stille for seg, helt udramatisk. En mann som segnet om, et skudd som falt, en fange som ble liggende etter at andre hadde stått opp. Eldre, barn, og kvinner ble stuet inn i gasskamrene med minimal fanfare, og deres lik ble lastet ut like forretningsmessig som potetsekker fra et lasteplan. Det var ingen musikk, intet crescendo, bare folk som pustet ut for siste gang. 

Å overleve dette besto først og fremst av flaks, av å trekke riktig lodd i trekning etter trekning. Dernest besto det av en uendelig rekke beslutninger med uforutsigbar konsekvens, fra det mest banale til det mest umenneskelige. Det besto i å gi avkall på verdighet for å overleve, igjen og igjen. Det tok lang tid for overlevende å bli helt overbevist om deres rettmessige plass i menneskeheten, og noen greide det ikke. 

Vi er alle arvtagere etter Holocaust: i hver av oss er det et offer, en overgriper, en redningsmann, og en som står ved siden og lar det hele skje. Jeg skulle ønske at vi hver brukte to minutter hvert år på å sette oss inn i hver av de rollene.