RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lily Bandehy

Fra Haslum til Roma

Angsten kommer snikende alltid når drømmen kom til overflaten.

Synnøve er 65 år gammel og hadde blitt pensjonist uka før hun begynte sin reise fra Haslum til Roma.
Synnøve er 65 år gammel og hadde blitt pensjonist uka før hun begynte sin reise fra Haslum til Roma. Foto: Istock

I fjor ble jeg kjent med Synnøve. I vårt første møte på kafé spurte hun meg «Jeg pensjonerer meg i juli og reiser til Roma til fots, blir du med?» «Til fots?» spurte jeg. «Ja», sa hun. Jeg tenkte på reisen, helsa, alderen, sykdommen, løshunder i Italia, spurte venninner om det og takket nei.

I dag leser jeg Synnøves bok «Min tur nå». Boka er et resultat av at hun hørte på drømmen og hun fant seg selv og ro og meningen med livet, gjennom å realisere drømmen.

Jeg leste hennes bok, så henne glad, positiv, og lykkelige smil og dette forandret mye i hodet mitt. Jeg er ikke lei meg for alle utfordringene jeg har tatt. Jeg er ikke lei meg for at jeg er gammel.  Jeg er ikke lei meg for at jeg er pensjonist. Jeg er ikke lei meg for at jeg er alene. Jeg angrer på at jeg ikke tok flere utfordringer, på at jeg reiste ikke med henne. Boka hennes er en fortelling om å følge drømmen, men det er en historie om å overvinne frykten. Følelsen av å ta kontroll over sin egen skjebne. Som hun sier:

Jeg føler en sterk frihetsfølelse etter å ha leste boka «Min tur nå»

«Gjennom flere år hadde livet gradvis stivnet i et fast mønster. Når alt kommer til alt hadde jeg ikke alt man ønsker seg. Hva var det det egentlig jeg higet etter? Hvor kom egentlig uroen fra - den som | lå som en klump i magen og vokste seg større og større. Og denne merkelige drømmen om å gå? Var det noe jeg kunne gjeninnføre, eller var det bare en fiks ide om å skape mening i tilværelsen?»

18 juni 2017. Synnøve er 65 år gammel og hadde blitt pensjonist uka før hun begynte sin reise fra Haslum til Roma. Ett skritt av gangen og fire millioner skritt skal gås i 150 dager gjennom fem land. Over fem måneder og med en sparekonto som hun kunne ta 70 euro fra per dag.

Etter litt over en ukes vandring og minst 21 uker igjen skriver hun «jeg bestemmer meg for tre ting. Bedre planlegging av turen, snakke pent til meg selv, og hvis jeg blir sint eller irritert på noen telle til ti. flink jente»

Etter to uker «Det er viktig at jeg tar ansvar for veien fremover og ikke bare dilter etter den som går foran meg. Det er tross alt min vandring»

Er ikke vanskelig å forstå dette. Mange av oss lever et liv hvor vi dilter etter andre, kopier andre om hva de sier, hva de tenker, hvordan de ser ut, hva de liker og ikke liker. Men det er vårt liv og vi har bare et liv å leve. Det er min vandring, det sa jeg til meg selv etter leste Synnøve bok.

Hun treffer mange folk på veien, og noen vandrer sammen med henne i noen dager. «En fremmed er en venn jeg ennå ikke har møtt». Hun forteller om folket, husene, kulturen, maten, skogen, asfalten, barer, restauranter og herberger slik at vi blir i hennes reise når leser vi hennes bok « Min tur nå».

«i kjelleren ligger en gammel mikve, der jødiske kvinner i eget ritual renser seg, blant annet etter å ha født. Det går sju steintrapper ned i vannet som holder en temperatur på 15 grader celsius for hele året. Badet er bygd over en gammel kilde og ble oppdaget først for åtte år siden da nye eieren av gjestehuset skulle pusse opp.»

Og da hun ble syk og sliten «det gjør meg deppa og sur at kroppen ikke vil mer, må jeg virkelig avbryte nå». Og alle venner og bekjente gjennom Facebook og mail som anbefaler henne å avbryte reisen i Østerrike. «Hva ønsker jeg meg» og hun skrur av Facebook og sier «Ja. Det er min tur, jeg bestemmer. Jeg ser at det er et mønster hos meg, det å lytte til hva andre mener. – på den måte ender jeg ofte å velge det «nest beste» istedenfor å tørre å stå i usikkerheten til det utkrystalliserer seg hva jeg egentlig ønsker og vil.» 

Og samme dag som dette «Hva er meningen med livet, med det jeg gjør akkurat nå?» Synnøve fortsetter, og 15 desember 2017 har hun bare 20 km til Roma: «Den ene foten settes fremfor den andre, som om jeg har ikke gjort noe annet i mitt liv.» Siste 20 km vil hun går helt alene i regnet. Fordi stillhet gir rom for følelser og refleksjon.

Fem måneders vandring gjennom fire land har blitt et tilbakelagt kapittel i hennes liv «drømmen jeg hadde, har skapt nye drømmer» og det ble en bok til oss. En bok som gir oss gleder over livet, over utfordringene som vi har tatt. En bok som få oss å reise fra stolen i det mørke hjørnet som vi har stengt oss inn i. En bok som få oss til å drømme og mot til å realisere drømmene våre istedenfor å sitte innestengt i de materielle tingene. En bok som gir oss mot til å finne meningen med livet akkurat nå! Takk til Synnøve Skåksrud for hennes bok «Min tur nå»

Jeg føler en sterk frihetsfølelse etter å ha leste boka. Livet er å sette en fot foran andre på den veien som du velger.