RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lily Bandehy

Hvordan hjernevaske barn til å bli gode muslimer

Å true små barn at om du ikke tar på deg hijaben er ikke bestemor glad i deg, er ikke det den verste formen for psykisk vold du kan utsette et barn for?

Små muslimske barn presses til å lære å be. 
Små muslimske barn presses til å lære å be.  Foto: Illustrasjonsfoto: Istock

Jeg kjenner en del familier som på norsk kalles «andregenerasjons innvandrere». I disse familiene er parene ofte velutdannet, begge to har jobb.  Ingen av dem tror på hverken Gud eller satan. De har norske venner og de tar en pils eller pølse med dem.

Men de lever i to verdener helt separert fra hverandre.  Når familien skal komme på besøk blir kjøleskapet ryddet for «haram»-mat og «haram»-drikke. Til og med noen av bildene blir fjernet fra kjøleskapsdøra. 

Noen av dem som har giftet seg hadde kjæreste før de giftet seg, uten av foreldrene til jenta vet om det. Foreldrene tror datteren er jomfru og bor alene. Dette rollespillet forsette til barnebarna ble født og besteforeldre begynner å islamisere de små barna. 

En episode jeg har blitt fortalt handler om en tre år gammel jente som en dag kom hjem fra bestemoren med en hijab på seg. Den lille jenta fortalte at for hver dag hun hadde den på seg, fikk hun en is av bestemoren. Den lille jenta har på seg hijab hos bestemoren og tar den av så snart hun kommer hjem. Det lille barnet vil da komme i skvis mellom bestemor og resten av familien. Eller bestefaren som vil ta med en fire år gammel gutt til moskeen og begynne å lære det lille barnebarnet å be. 

Ofte blir psykiske trusler tatt i bruk for å indoktrinere barnet. «Lærer du ikke å be er du ikke glad i meg.» «Jeg kommer ikke på besøk om du ikke gjør som jeg sier.» «Jeg reiser til hjemlandet mitt og kommer ikke tilbake.» «Hvis du bruker hijab er jeg glad i deg.» «Hvis du ber er jeg glad i deg. Hvis ikke blir jeg lei meg.» «Hvis du spiser pølse er ikke Gud glad i deg mer.» «Hvis du spiser godteri er jeg ikke glad i deg.» 

Total psykisk tortur og press på et lite barn. Og det starter allerede i to-treårsalderen.

Barnet kommer hjem til foreldrene. De spiser pølser, godteri og de ber ikke. Barnet vet ikke hva som er rett og galt. Kanskje tør de ikke fortelle hva bestemor og bestefar har sagt. Det lille barnet lærer seg allerede da å leve et dobbeltliv, akkurat som sin mor og far. Barnet lærer å spise pølse hjemme og å be hos besteforeldrene. Barnet blir livredd for å si noe galt eller noe som gjør at foreldrene og besteforeldrene blir uvenner. Besteforeldrene bruker barnets kjærlighet til å gjøre barnet muslim. 

Hvordan barnet har det psykisk og hvilket press det har på seg bekymrer hverken foreldrene eller besteforeldrene. For besteforeldrene er det viktigste at barnet blir muslim og lærer seg å be. Foreldrene til barnet føler deres dobbeltliv ikke har skadet dem og tror derfor ikke det vil skade barnet heller. 

Jeg har mange liknende historie av barn som blir presset til  et dobbeltliv fra barndommen av. Besteforeldre og foreldre bruker barnas gode hjerte til å tvinge dem til å bære hijab, til å lære seg å be og til og med bli med dem og faste eller gå i moskeen. 

Under et selskap sa Abid Raja til meg: «Vi får islam inn med morsmelken.» Jeg beundrer Abid Raja for hans mot til å kritisere æres-kultur og støtte dem som tør å kritiserer æreskulturen. Men jeg skulle ønske han ville kritiserer roten til æreskulturen.

Æreskultur er et symptom. Islam er årsaken. Islam blir tvunget på oss ved hjelp av ris og ros. Med vold. Hvor mange barn i muslimske familier blir slått av foreldrene eller imamer fordi de ikke lærer å be eller fordi de avbryter fasten? Eller fordi de ikke vil gi å moskeen? 


Å true små barn at om du ikke tar på deg hijaben er ikke bestemor glad i deg, er ikke det den verste formen for psykisk vold du kan utsette et barn for? Hvorfor har ikke barnehager kompetansen til å se disse barna, snakke med dem og hjelpe dem? Hvorfor reagerer ikke barneombudet på barnehijab?

Et annet problem i muslimske familier er at barna sammenlignes med sine fettere og kusiner. «Din fetter er en god muslim, han faster.» «Hvorfor kan du ikke være som fetteren din?»

I muslimske familier har jenter et større press på seg fordi familiens ære ligger i deres hender. Jenter fra muslimske familier gjør det gjerne bra på skolen. Er det noen som vet noe om deres psykiske helse? Hvordan de blir kontrollert av foreldrene sine? De gode skoleresultatene kan maskere en annen del av jentas liv. 

Så hvordan kan vi hjelpe disse barna? Det er viktig at symptomer på dårlig psykisk helse fanges opp. Lærere og helsesøstre må sette barnas helse over hensynet til foreldrene. De må ha månedlige samtaler med barna og lærere må ta opp bekymringer med helsesøster og barne- og ungdomspsykiatrien. De må ikke gå rundt og være redde for å bli kalt rasister. 

Aller viktigst er at skolemiljøet er fritt for religiøse markeringer. Barnas helse, lære og utvikling er mye viktigere enn religionsfrihet. Barns rettigheter er viktigere enn foreldrene eller antallet stemmer ved politiske valg.