RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Lily Bandehy

Jon Michelet lever i mitt hjerte

Jon Michelet er ikke bare den store forfatteren.  Han var et godt menneske med et stor hjerte.

Jon Michelet døde lørdag 14. april.
Jon Michelet døde lørdag 14. april. Foto: Gitte Johannessen (NTB scanpix)

Søndag leste jeg Marte Michelets fantastiske brev på Facebook , brevet var bare poesi, bare kjærlighet til sin far. Et minne over en mann som fysisk ble borte fra familien og venner lørdag 14. april. Men han er ikke død for meg. Og han er ikke død for alle som har truffet han, eller har lest hans uforglemmelige bøker. 

Jeg leste Marte Michelets brev på Facebook og hjertet mitt gråt og jeg kjente tomrommet, tristheten. Hvert ord var så nær at jeg følte at min far døde i går også. Jeg forstår deg kjære Marte. Jeg mistet min far for 29 år siden, men hver dag tenker jeg på ham. Han var så nær meg som noen annen levende kan bli. Om jeg har det vanskelig, om jeg er glad, om jeg ser en grå bart, om jeg lukter narssisblomster og når det regner han er der.

Jeg kan si til deg at med tiden blir han mer i live, nærmere deg enn da han levde, fordi du kommer å se han i ulike tider og episoder og du kommer til å smile ubevisst over minnene. Men jeg er sjalu på deg fordi du kan besøke hans grav og legge blomster på den. Det kan ikke jeg, fordi jeg får ikke lov, fordi det er en del av min straff for være kommunist, som din far var.


Din far lever i mitt hjerte, i mine minner med sitt smil, med sitt glimt i øyet og sin høflighet. En mann som så det som andre ikke så. En mann med sterk penn, men beina godt plantet på jorda. En mann som var stolt av å være norsk, alle hans bøker vitner på det. Men han elsket alle mennesker uansett hvor de kom fra. En mann som var langt fra høytidelig og arrogant, noe som som ville preget mange andre forfattere hvis de kunne komme i nærheten av hans penn.

Jeg traff han for første gang i 2004 da jeg var debutant og hadde blitt invitert til litteraturdagene på Lillehammer. Jeg hadde fått rom og satte meg beskjedent i en sofa. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg selv. Jeg følte meg liten i denne sammenhengen. Jeg hadde sett alle de store forfatterne som passerte forbi. Jeg var en liten dame med sort hår,  som ikke kjente noen og ikke hadde skrevet mange bøker heller. Hva gjør jeg her?

Da kom dere til resepsjonen for å få rommene deres. Han snudde seg og så meg.  Et vennlig smil fikk jeg og han kom borttil meg, håndhilste og snakket hyggelig med meg. Han pekte mot deg og sa «min datter» med stolthet, med kjærlighet i stemmen til en god far. Vi hadde rom på samme hotell.

Jeg viste hvem han var, jeg hadde lest bøkene hans og jeg ble så glad at jeg jeg rettet opp ryggen og bestemt meg for å bli på hotellet og fortsette å være på seminaret til det var slutt. Samme kveld hadde jeg en hyggelig samtale med Ingvar Ambjørnsen. Og neste dag var en hyggelig samtale med din far, og vi skulle snakke mer senere.

Jeg var så glad over å ha hilst på to av mine favorittforfattere. Dette ga meg hjerte og mot til å overse de kvinnelige høytidelige forfatterne som følte seg udødelige, høytidelige.  Hver gang de passerte meg fikk jeg et blitt som sa «hva gjør hun her?». Det var slik jeg følte det på grunn av deres oppførsel. 

Jon Michelet er ikke bare den store forfatteren.  Han var et godt menneske med et stort hjerte. Han er ikke død. Han lever i hjertet til alle som er glad i litteratur, til alle som kjenner han. Stor takk til en hedersmann, en god far, et godt menneske og en sterk forfatter. Ingen er over han eller ved siden av han. Alle ære til Jon Michelet. Kondolerer til hele det norske folk for hans bortgang.