Mange ser på TV-kanaler som snakker deres språk. De har venner fra sitt land. De leser verken norske aviser eller bøker. Barna som ble født her, lærer norsk på barnehagen, men når de begynner på skole får de ikke noe leksehjelp hjemme.
Mange av barna blir ikke kjent med norske uttrykk og dagligspråk, men lærer seg engelsk gjennom Facebook eller spill.
Vi ser at i de siste 10 årene har mange engelske uttrykk erstattet norske uttrykk. Også norske ungdommer ser at det er lettere å snakke engelsk.
Mange foreldre med ikke-etnisk-norsk bakgrunn, spesielt mødre, trekker seg unna dugnader og andre fellesaktiviteter som skjer på skolen. De får ikke norske venninner.
Dette gjelder ikke bare flyktninger, men arbeidsinnvandrere også. I dagenes Oslo, på kafeer og restauranter må man ofte bestille maten på engelsk fordi servitøren ikke kan norsk. I klesbutikker er det det samme.
Også på seminarer, i paneldebatter og på kurs er det engelsk. Norske Pen eller Civita bruker flere engelske foredragsholdere enn de bruker norske.
Det som limer folk sammen i et land er språket. Et felles språk, uansett hvilken bakgrunn man har, skaper forståelse for landet man bor i. Uten å lære norsk, forstår ikke de ulike gruppene som bor i Norge hva naturvern er.
Hvis hver nasjonalitet snakker sitt språk, og med andre grupper på engelsk, kommer norsk språk til å dø i fremtiden.
Men i Norge har blitt en prestisje å snakke engelsk. Som i gamle dager, da «fine» folk snakket dansk eller tysk for å vise at de var adelige. I dag dreper nordmenn sin kultur og nasjon gjennom sin begeistring for engelsk. Engelsk med litt amerikansk aksent har blitt tegn på moderniteten og ungdommeligheten i dag.
En student fra Peru var så sint at han sa til meg:
«Hvordan jeg skal lære norsk i Norge? Det er umulig. Jeg prøver å snakke norsk, men alle svarer på engelsk. Lærere, medstudenter, folk som går forbi, hvor som helst. Jeg spør på norsk. De svarer på engelsk.»
Men det stopper ikke her, for dette ødelegger det fantastiske norske naturen også. En som ikke ser på norsk TV, ikke leser norske aviser, ikke hører på radio - hvordan skal hun forstå hvor brannfarlig det kan være å tenne bål?
Eller høgge trær, eller kaste plast rundt omkring.
En liten grill eller et bål i skogen etter en fisketur eller piknik kan skape stor skogbrann og ødeleggelse av naturen. Vi kunne unngått dette med å kreve at alle som bor i Norge, skulle lære seg norsk fra første dag.
Jeg vil forklare med en liten historie.
Min nevø var pilot i det militære under sjahen. En ung og lovlydig mann. Iran hadde kjøpte E16 fra USA, og noen av de flinkeste pilotene ble sendt til USA for å lære om flyene.
Han og tre andre piloter reiste til en nasjonalpark, de koste seg og nøt livet, de kjente på den deilige duften fra de offentlige grillplassene, så de vil ha noe kjøtt å grille.
Det var mange ender i parken, så de fanget en and og grillet den. Dette var helt naturlig for dem. Men da de skulle ut av parken, så de et stort oppbud av politi som sjekket hver eneste bil. De bli tatt, fikk en natt i fengsel, men slapp unna med en kjempebot ved hjelp av den iranske ambassaden.
De hadde spist anden som var symbol på selve nasjonalparken.
Historen viser at hver nasjon har sin egen forståelse for naturen. Dette uttrykkes gjennom språket. I mange land er ulike dyr symbol på klokskap eller dumhet, eller noe som brukes i ordtak.
Samme med planter og trær. For å forstå den norske naturen, bli glad i den og passe på den, må man lære koder som er vanlig i dette landet. Når jeg er i utlandet og hører at noen snakker norsk, smiler jeg ubevisst, snur hodet mot dem og prøver å få øyekontakt. Fordi jeg fra første dag i Norge prøvde å lære norsk gjennom å høre på radio, lese tegneserier, lese aviser.
Jeg erstattet mitt morsmål med norsk, fordi jeg tenkte «jeg skal bo her», «det er mitt land», «jeg vil forstå og bli forstått».
Jeg har blitt glad i Norge. Men man må ha vilje til det. Integrering begynner med å lære språk, men slutter ikke der. Språket setter i gang en prosess for å forstå en ny verden.
Her er viljen fra individet og kravet fra storsamfunnet helt avgjørende.