RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Linn Winsnes Rosenborg

50 shades of dårlige vaner

Hver kveld i så mange dager har jeg lovet meg selv å være flink. Kom igjen, Linn, you can do it liksom. Du klarer dette! Sette på en maskin med klær. Ta oppvasken. Rydde rommet. Det helsikes rommet. Jeg fatter ikke hvordan jeg har blitt så vanvittig rotete. Jeg er oppvokst med to sirlige damer (mamma og søster) med orden i sysakene og støvfrie rom. Hvordan ble jeg tidenes rotehue? Hver kveld har jeg lovet meg selv å få orden i klærne som ligger slengt, haugene med rene klær som strengt bare skal legges i skapet og søppelsekkene med klær som enten skal legges ut for salg eller leveres til Fretex. Hver kveld. 

Så skjer det om alltid skjer. Jeg rettferdiggjør min egen latskap med at hei, jeg er jo litt sliten? Og seriøst, det fins viktigere ting enn å rydde? En av de viktige tingene er sofaligging, Cava-kos, serier og film. Jeg har ikke tall på de timene jeg har tilbragt foran Netflix og HBO de siste ukene. Hadde jeg enda sett på noe bra så kunne jeg kalt det kulturell danning. Ok, jeg ser bra ting også (nå slippes det for eksempel nye episoder av The Affair og Walking Dead ukentlig - ganske digg), men jeg har en tendens til å surre meg inn i noe håpløst ræl. Jeg elsker håpløst ræl. Jeg elsker kleine MTV-serier og jeg elsker filmer som jeg blir flau av å elske. 

I går var intet unntak. Jeg kunne velge mellom hundrevis filmer, men endte av en eller annen uviss årsak opp med å se 50 Shades of Grey. Jeg trudde virkelig at jeg skulle hate den intenst, og jeg kjenner at jeg er litt skuffet over mangelen på hat. Da denne filmen kom i februar var det så satans mye mas om den at jeg ble litt matt. De som elsker bøkene folkevandret til kinolerretet, husmødrene onanerte mentalt til synet av den stakkars, forstyrrende ødelagte Christian og alle hadde noe å si om stakkars naive Anastasia. 

Jeg trudde virkelig at jeg skulle bli sint, eller i det minste litt beveget, over hvordan manipulasjon og vold i nære relasjoner skildres som romantikk og gjøres til underholdning. Jeg var forberedt på pinlige sexscener og å bli provosert over troen på løgnen om at undertrykkelse er veien til seksuell frigjøring. Jeg er skuffet over mine manglende reaksjoner. Denne flate, grå og til tider intetsigende klisjeen av en film fikk surre og gå i 2 timer og 8 minutter, og helt ærlig så hatet jeg den ikke. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis syns den var bra, men provosert ble jeg ikke.

Ana fremstilles slik man forventer; som et naivt lite nek som etterhvert blomster opp og tar ordet "NO" i sin munn. Christian er selvsagt dødshot naken og slettes ikke så slem som jeg ventet at han skulle være. Hvem er jeg til å dømme en som tenner på sadomachosisme? Har vi ikke alle våre seksuelle preferanser?

Jeg syns Christian er ålreit jeg, som har kontrakten klar, er åpen om hva han kan/ønsker å tilby og ikke, om at alt skal skje på Anas premisser og at hun er fri til å forlate leken når som helst. Han oppdager at Ana er jomfru og er jo dødsraus i hvordan han sørger for hennes seksuell oppvåkning. Jeg personlig kjenner ingen som har hatt den så feiende flott opplevelse av sin seksuelle debut, men for all del. 

Jeg trenger en mye mørkere undertone og et litt svakere kvinnemenneske for at denne filmen skulle være i nærheten av å provosere. For meg ble 50 Shades of Grey et helt ok tidsfordriv når jeg egentlig skulle gjort noe helt annet. Som å rydde rommet. 

Nå skal jeg egentlig forberede utkast til eksamensoppgave på en kald lesesal, men du veit. Her sitter jeg da, på Supreme Roastworks med en sykt god kaffe jeg egentlig ikke har råd til. Det blir lett sånn når vanene er litt slitne og viljen litt grå. 

Fredagens musikkanbefaling er for øvrig Herreløse feat. OnklP - Dårlige vaner. Du finner den på Spotify her og på Youtube her