RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Linn Winsnes Rosenborg
Sist oppdatert:

En feminists tilkortkommethet

Som hvit, norsk og nokså privilegert (sett i et større perspektiv) kvinne kan jeg, til en viss grad, forstå at min harmdirrende feminist-pekefinger kan oppleves som både naiv, ignorant og provoserende.
Linn Rosenborg
Linn Rosenborg Foto: Aleksander Espelid

Som feminist får jeg, mer eller mindre hver gang jeg uttaler meg om noe (om det er feministiske spørsmål eller what not), høre at jeg er en mannehater. At jeg er bitter. Dum. Oppmerksomhetssyk. Sint. Særlig sint går igjen. Dette er noe jeg tror de fleste kvinnesaksforkjempere kan kjenne seg igjen i. 

Jeg er, skal man tro på disse kommentarene, sint på alle menn (som jeg selvsagt hater som pesten), sint fordi menn ikke vil ligge med meg (fordi hele min eksistens selvsagt avgjøres av om en mann vil stikke p****n sin i meg eller ikke), sint fordi jeg er stygg (dette må vel sies å være en subjektiv vurdering), sint for de absolutt mest håpløse årsakene.

A man is not labeled by his anger as angry. A woman is only her anger. 

For det første. Når ble sint noe negativt, og når ble det faktisk viktigere å påpeke at noen er sint enn å se på årsakene bak sinnet? Jeg syns forfatteren bak We should all be feminists, Chimamanda Ngozi Adichie, sier det best. A man is not labeled by his anger as angry. A woman is only her anger. Or only her sorrow. Or only her desperation. Never her reasons why. Se video nederst i innlegget. 

Ja - vi er sinte. Har du som kommenterer noensinne lyttet til hvorfor, eller er du mest opptatt av å påpeke det åpenbare? La dette være klinkende klart - vi er faktisk (tidvis) fly forbanna! Lytter du noensinne, før du kritiserer oss for hvilke saker vi tar opp - og enda oftere for sakene vi IKKE tar opp? 

Poster jeg et innlegg om noe, kan du banne på at flere kommenterer hvilke saker jeg heller burde bruke energien min på, enn å sette seg inn i den saken jeg tar opp akkurat der og da. Jeg tar meg i å lure på om disse "kritikerne" selv står på barrikadene for alle disse sakene de høylytt kritiserer meg (og andre med meg) for å ikke ta et oppgjør med? 

Til dere kan jeg si: jeg evner å ha flere tanker i hodet samtidig. Sjokkerende, sant? Jeg engasjerer meg STORT i mange temaer og saker, men det er ikke alt jeg skriver innlegg om. Jeg engasjerer meg på ulike måter, som å dele innlegg skrevet av dem med mye mer kunnskap på ulike områder enn meg (som dette råbra innlegget av Sofia Srour om kvinnekamp i Saudi-Arabia, eller saken om 18 år gamle Madeh Hojabr som ble arrestert for å legge ut dansevideoer på Instagram), jeg diskuterer på nett, med venner, stiller spørsmål, ser dokumentarer, deltar i demonstrasjoner, sprer informasjon og donerer penger til organisasjoner som jobber globalt for kvinners rettigheter, helse og sikkerhet.

Hva gjør du? Skriver du innlegg? Deltar du i demonstrasjoner? Står du ved barrikadene? Hva gjør du - annet enn å sutre i kommentarfeltene om alt alle andre ikke skriver om?

Som hvit, norsk og nokså privilegert (sett i et større perspektiv) kvinne kan jeg, til en viss grad, forstå at min harmdirrende feminist-pekefinger kan oppleves som både naiv, ignorant og provoserende. Jeg skriver "til en viss grad" fordi de som som oftest lar seg hisse opp av mine innlegg gjør dette med en så gjennomskuelig whataboutism at det heller til det ironiske.

Tro meg - jeg kjenner godt til min egen tilkortkommethet. Som feminist ser jeg det som en styrke fremfor en svakhet. Det gir meg driv og motivasjon til å lytte til dem med andre erfaringer og andre perspektiv enn meg. Det gir meg lyst til å lære, og til å utvikle meg - som kvinnesaksforkjemper, feminist, debattant og menneske. 

Jeg håper jeg aldri føler meg ferdig utlært som feminist. Jeg håper jeg alltid sitter med denne følelsen av å komme til kort - for kun da kan jeg utvikle meg. Stopper utviklingen stopper også evnen og viljen til å kjempe - og kjempe, det skal jeg pokker meg gjøre til jeg stuper (eller til patriarkatet knekjøres).