RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Linn Winsnes Rosenborg

En liten anmeldelse.

Kjære servitør på Meat St. Jeg er så skuffet over deg.

Vi kom inn på restauranten på Olaf Ryes plass rett etter 21.30 søndag kveld. Tre slitne sjeler. Fyllesjuke. Undertegnede i en smule dårligere forfatning enn de to andre. Vi var på jakt. På en mission. Burger og meksikansk var det eneste som kunne redde formen. Kanskje en cola?

Gjester på to bord ute, folketomt inne. Flott tenkte vi, litt ro og mat så ordner alt seg.

En liten avklaring før jeg fortsetter: jeg er en service-junkie. Når jeg går ut og spiser betaler jeg for hele opplevelsen, ikke bare maten. Jeg kunne laget middag hjemme og jeg kunne bestilt take away, men denne kvelden valgte jeg hele pakka. Jeg valgte å betale for å sitte ved et bord og å få maten servert.

Tilbake til Meat St. Ved disken står det to servitører, men ingen av dem ser ut til å registrere at vi kommer inn i restauranten. Ikke et hei, ikke et nikk, ikke en gang et blikk. Vi setter oss, ser over menyer som ligger på bordene og diskuterer maten. Musikken er helt vanvittig høy, og vi blir alle sittende litt i hver vår verden for å spare stemmebåndene. Å skrike for å klare å holde en samtale fikk vi vår overdose av kvelden i forveien. Etter et kvarters tid hever jeg stemmen for å få kontakt med en av servitørene som fortsatt ikke har kastet et blikk i vår retning. De står begge hengende over disken med hver sin telefon.

«HEI! Kommer dere til bordene eller skal vi bestille ved disken?»

Hun roper tilbake

«Vi kommer til bordene.»

«Ok» (jeg blir usikker på hva mitt neste move skal være. Hun har tross alt ikke rørt på en muskel og står fortsatt med øynene ned i telefonskjermen).

«Ja, er dere klare eller?» Hun høres irritert ut.

«Nei, men vi vil gjerne bestille noe å drikke?!»

Allerede her er jeg lei stedet. Er det ikke vanlig restaurant-kutyme og for det første hilse på gjestene som kommer og for det andre ta drikkebestillinger mens gjestene ser på menyen uten at vi skal trenge å rope etter oppmerksomhet? Og når en gjest etterlyser denne selvsagte servicen, er ikke da normalt og slippe telefon, rette seg opp og kanskje til og med servere et lite «Obs, jeg beklager, jeg kommer med en gang!»? Jeg syns det. Gidd i hvert fall å tørk av deg et uttrykk som skriker at vi, som betalende gjester, river det vekk fra den utrolig viktige surfingen din. Gjør nå i det minste et fattig forsøk på å skjule telefonen og din åpenbare irritasjon over å bli forstyrret.

Så kommer hun til bordet, slentrende, sakte. Det første jeg gjør (og by now var jeg nok ganske lite åpen og blid, men snarere åpenlyst muggen).

«Hadde det vært mulig å skru ned musikken en smule? Det er litt vanskelig å snakke over syre-tekno på maks volum». Jeg følte meg som en muggen kjerring på ca 97 år, men pytt sann.

Flott. Vi bestiller drikke og mat. To burgere, to vann, en cola og enchiladas.

Mens vi venter ankommer det flere gjester til restauranten. To grupper på 3-4 personer hver, og jeg tuller ikke når jeg sier at servitørene gjespet dem åpenlyst rett i ansiktet. De valgte alle å gå et annet sted. Go figure.

Maten kommer og den ser aldeles nydelig ut! Et lite tips er å si ifra til kundene at maten er grillet i ovn på tallerkenen den serveres på, og at denne tallerkenen er GLOVARM! Jeg sitter i skrivende øyeblikk med blemme på fingeren etter et forsøk på å flytte min tallerken.

Burgerne og søtpotetchipsen var sykt bra, mine enchiladas var helt ok. Litt mye ost etter min smak og litt slappe lefser, men alt i alt helt ok. Colaen var derimot upåklagelig! Vi er alle enige om at det var synd at servicen var så latterlig under pari, for maten fortjente bedre personell.

Servitøren som tok vår bestilling forlot restauranten før stengetid, og den gjenværende servitøren satt utelukkende bak disken med telefonen sin til vi var ferdig og ropte at vi var forsynte. Da var vi alle forberedt på å avlevere en høflig klage, og at vi ikke nødvendigvis trengte å returnere til stedet.

Så kommer hun. Ser pottesur ut. Jeg kjenner at den brente fingeren fortsatt svir. Jeg er klar for kamp.

«Unnskyld, men det kan være greit å si ifra til gjestene at tallerkenen er såpass varm». Venninnen min fører an.

Da skjer det. Servitøren sprekker opp i et totalt ydmykt og nydelig smil. Slår hendene sammen og ytrer at «Å nei! Jeg sier alltid i fra om det! Går det bra?!»

Jeg smiler og sier at joda, fingeren sitter nå fortsatt på. Jeg overlever. Vi snakker litt om at vi er fyllesjuke, hun fleiper om at vi sikkert ikke skal ut den kvelden, vi ler og sier at «høh nei, vi skal nok ikke det!». Hun rydder av bordet, jeg sier «kan vi få betale?» hvorpå hun svarer at «nei, ikke enda.».

Etter noen minutter kommer hun med et stort fat med de deiligste churros til oss. Jordbær. Sjokoladesaus. Oh my. Vi døde litt av lykke og velvære. Hun smiler, nikker, sier «kos dere». Vi fråtser. Ler oss skakke av historier fra kvelden før. Lager ukontrollerte velvære-lyder.

Vi går/ruller omsider hjem, slitne etter utallige latterkramper og med et ønske om at kvelden aldri skal ta slutt.

Så til deg, servitør som sørget for en helomvending fra totalt crap til fulle mager og blide sinn:

Er du klar over hvor mye jeg gledet meg til å skrive en knusende anmeldelse? Hvordan jeg så frem til å krydre innlegget med et spenstig vokabular som levende beskrev den sykt ræva servicen vi fikk fra vi entret døren til vi var klare til å forlate stedet? Jeg virkelig gledet meg! Så kommer du med smil, jordbær, sjokoladesaus og de deiligste churros rullet i sukker og kanel? Det er så sykt ufint. Rett og slett under beltestedet, og jeg elskhater deg.

Vi sees!