Endelig - en skrytepost!

Jeg kan ikke helt tro at jeg overlevde torsdagen og jeg i dag, lørdag, sitter ved spisestuen og spiser jordbær og vannmelon til frokost. La oss spole litt tilbake.

Jeg har de siste tre årene gjort noe av det tøffeste jeg noengang har gjort. Jeg har studert på universitetsnivå, og kan nå smykke meg med tittelen pedagog. For noen kan det virke som a piece of cake, men jeg kan love at det har kostet mer svette og tårer enn jeg trodde det skulle koste. Å gå i gang med studier uten å ha sittet på skolebenken siden 2005, og uten engang å ha fullført videregående er søren meg ikke enkelt.

Jeg har helt siden jeg begynte på ungdomsskolen hatt mer eller mindre negative opplevelser i skole- og studiesammenheng. Nederlag på nederlag når det gjelder testing og resultater, en evig følelse av å ikke passe inn, en selvoppfattelse som ble mer og mer skakk-kjørt for hver dag som gikk og en konstant redsel for og følelse av å ikke være bra nok. Jeg vet nå mer om meg selv, og jeg vet at angsten stammer fra negative opplevelser i lignende situasjoner tidligere, med en skjev oppfatning av egen evne til å prestere og en generelt vaklende selvoppfattelse.

Etter videregående gikk jeg rett ut i full jobb, rett og slett for å unngå flere nederlag. Jeg orket ikke å stryke på flere eksamen fordi jeg tilbragte eksamenstiden i fosterstilling på toalettet, og jeg orket ikke å føle meg utenfor i flere miljøer. Heldigvis har jeg venner og familie som alltid har støttet og trodd på meg, og etter flere runder med råd og gode samtaler endte jeg altså opp på universitetet for tre år siden. Nå har jeg en bachelor i pedagogikk med fordypning i kriminologi, en feiende flott A i det avsluttende emnet og enn bacheloroppgave som sensor anbefalte meg å få publiser.

Så ja, jeg vil gjerne skryte litt. Av at jeg på torsdag hadde så angst at jeg det er tidspunkt i løpet av dagen jeg ikke husker, at jeg kastet opp fire ganger og at jeg gråt panisk på telefon med kusinen min i Zürich. Jeg vil gjerne skryte av at jeg svarte så godt for meg under den første runden av muntlig eksamen at det massive jernteppet jeg fikk i den siste runden ikke ødela for mye. Jeg vil skryte av at jeg smilte og at jeg var åpen om hvor redd jeg var. Jeg vil skryte av at jeg gikk inn i rommet på tross av at alt i meg skrek "du er IKKE bra nok! De kommer til å gjennomskue deg! LØP!" og jeg vil skryte av at jeg fullførte med bravur! Hurra for meg!

 



Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.