RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Linn Winsnes Rosenborg
Sist oppdatert:

Hvem eier egentlig feminismen?

Det er ikke feministenes oppgave å sørge for at Fagerjord og hennes meningsfeller opplever seg sett, hørt og forstått. Oppgaven er kvinnefrigjøring.

Småbarnsmoren og læreren Åshild Fagerjord har i dag et gjeste-innlegg i Nettavisen, der hun tilskriver "feminister på venstresiden" en holdning om at de tror de innehar sannheten om hva som er best for alle kvinner.

Hele innlegget er skrevet i en langt mer nedlatende tone enn de fleste kvinnesaksforkjempere benytter, samtidig som hun ber "rødstrømpene" komme ned fra sin høye hest. Det er jo litt ironisk, resten av innlegget tatt i betraktning. Hvem er det som egentlig bør krabbe ydmykt ned fra sin høye hest?

I innlegget gir Fagerjord uttrykk for et relativt skrudd syn på samfunnets maktstrukturer. Hun viser at hun i liten grad har satt seg inn i viktige problemstillinger, og det kan virke som hun sitter med den overbevisningen at feminister er en homogen gruppe der alle deler absolutt alle meninger og synspunkter. 

Til opplysning er mange feminister eksempelvis for både mer barselpermisjon, sekstimersdag og andre tiltak som gjør det lettere å ha barn i en travel hverdag. 

Om kvotering skriver Fagerjord at hun er imot å kvotere inn en mann/kvinne utelukkende på bakgrunn av kjønn, men det er ingen form for kvotering som går i å velge etter kjønn framfor kvalifikasjon. Kvotering går ut på at blant to like kvalifiserte søkere, så velges det kjønnet som er underrepresentert i bransjen/selskapet/firmaet. 

Jeg mener også at det er uredelig av Fagerjord å anklage venstreside-feministene for å skyve innvandrerkvinner foran seg i debatten om kontantstøtte, når de peker på noe som faktisk er til hinder for integreringen av innvandrerkvinner.

(U)liberal feminist

Hva mener Fagerjord med at hun er "liberal" feminist? 

Å kalle venstreside-feministene for rødstrømper, og samtidig be disse om å lytte fremstår som lite liberalt, og da blir det i overkant paradoksalt å hevde at man fremmer en liberal variant av feminismen. For meg stråler innlegget av typisk skrivebords-feminisme, der noen påberoper seg å være for likestilling,men ikke for noen av tiltakene som fører dit.

I avslutningen skriver Fagerjord at feminisme jo nettopp handler om at enhver kvinne skal få lov til å ta sine egne valg, for sitt eget liv.

Med formuleringer som dette virker hun blind for at ting som tilsynelatende kan være bra, i bunn og grunn bidrar til å forsterke eksisterende strukturelle problemer, og som i praksis fører til mindre likestilling.

Hvordan foreslår Fagerjord at vi skal løse likestillings-utfordringene uten konkrete systemtiltak?

Det er flott at Fagerjord selv anser seg som feminist, men når hun støtter ting som aktivt skader likestillinga så må det være lov å stille spørsmålstegn ved dette. Å kalle seg feminist bare fordi man er "for likestilling" blir for banalt. Å være uttalt for likestilling gjør deg ikke til feminist, det er først når du aktivt bidrar i kampen for at likestilling skal skje at din feminisme kan bli tatt på alvor. Skal du smykke deg med begrepet kreves det at du aktivt arbeider, tar konkrete steg, kommer med forslag og ikke minst er villig til å være upopulær for å endre systemet.

Hva mener Fagerjord selv at feminisme er? Hvilke definisjoner er det venstresidefeministene har bestemt, og hva er mangelfulle ved disse?

En ting er sikkert. Det er lite hensiktsmessig å påberope seg å være for like muligheter i arbeidsliv, rett til å bestemme over egen kropp, ytringsfrihet og så videre - men å samtidig være mot tiltak som skal føre dit. Det blir i overkant naivt å tro at disse tingene kommer/skjer/endres av seg selv.

Sist men ikke minst er det en forutsetning å faktisk tro på det feminismen søker å bekjempe - nemlig at patriarkatet og glasstaket eksisterer.

Selv Stortinget anerkjenner at det er samfunnsmessige og strukturelle problemer som gjør at likestilling forutsetter en bedring av kvinnens stilling. Et godt utgangspunkt for en debatt som dette kan være å ta utgangspunkt i formålsparagrafen i Likestillings- og diskrimineringsloven.

§ 1. Formål

Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.

Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging.

Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling. Loven skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes.

Det er jo slik at man har lover og regler nettopp for å tilrettelegge for at flere kvinner, ikke bare de mest privilegerte, skal kunne ta mest mulig selvstendige valg. 

Ja, det er fullt mulig å være for mye av det feminismen står for og fortsatt være høyre-kvinne. Utvilsomt! Det som ikke er like innafor er å glatt ignorere at de ideer og holdninger som i dag kan (bør) anses som dagligdagse er ting som Høyre i sin tid stemte mot. De ideene Fagerjord skriver at hun støtter er et direkte resultat av feministenes arbeid.

At feminismen domineres av den politiske venstresiden er ikke det spor underlig eller trøblete. Vi som engasjerer oss i feministiske kampsaker velger logisk nok partier som prioriterer de sakene vi opplever som viktige for kvinnesaken.

Det er ikke feministenes oppgave å sørge for at Fagerjord og hennes meningsfeller opplever seg sett, hørt og forstått. Oppgaven er kvinnefrigjøring.

Det faller litt på sin egen urimelighet å bruke mer tid på å klage på å ikke oppleve seg representert av tradisjonell feminisme, enn på å fremme kvinnesak på sin egen måte.

Mener du at du også er feminist? Men så bare vær det da, og kjemp for likestilling og kvinners rettigheter på din egen måte.