RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Linn Winsnes Rosenborg

Nok norsk til alle?

Hvorfor har noen mennesker et så massivt behov for å beskytte sin status som norsk?

Jeg skal forsøke å legge frem dette på en ryddig måte, men i tråd med de livredde rasistenes forvirring blir jeg også litt forvirret av deres retorikk, mangel på kunnskap og snevre tankegang. For det første er argumentet om at innvandrere må integrere seg i det norske samfunnet gjennomgående. Allerede her faller jeg litt av. Integrering dreier seg i hovedsak om å bli integrert og ikke om å integrere seg. Det handler seg om å ta minoritetsgrupper inn i majoritetssamfunnet og å åpne for en felles forståelse og utvikling av det samfunnet vi lever i. Det jeg opplever at mange snakker om når de skriker integrering er i bunn og grunn assimilering. Å assimileres vil si å gjøre seg så lik sitt nye samfunn som mulig, og minoritetsgruppene tas opp, og inn i majoritets-befolkningen utelukkende på dennes premisser. Assimilering går bare en vei, og krever at de som assimileres må endre og gi avkall på sine kulturelle verdier.

Ok, så langt henger jeg sånn delvis med selv. Så skjer dette: Aftenposten TV lanserer #JegErNorsk og kommentarfeltene klikker. Jeg så først kampanjen på Twitter og da i en tråd hvor et titalls mennesker forsvarte sin rett til å være i en særklasse; nemlig norske. Hvem er disse innvandrerne som våger å kalle seg norske? De er da pokker ikke norske (helst med stor N)! Jeg (leses med pipete stemme) er Norsk! Ikke du! Her mister dere meg, folkens. La meg utdype:

Disse innvandrerne (det være seg om de er første, andre eller tredje generasjons innvandrere, er født her eller innflyttet, ikke snakker noe annet språk enn norsk, banner på nordnorsk eller spiser smalahove med den største glede) skal altså, i følge store deler av den norske befolkning, ikke bare integrere seg selv, neida - de skal assimileres så det ljomer etter. Med dette skal de da gi avkall på egen kulturbakgrunn og nasjonale identitet. De skal forkaste den de er, legge igjen alt av kulturelle forskjeller i deres opprinnelige hjemland (som åpenbart ikke er Norge, uansett om de er født her eller ikke) og neie og bukke i ydmyk takknemlighet over å få være her, i nydelige Norge. Samtidig må de passe på å ikke ta seg til rette, og de må på ingen måte frekke seg til å kalle seg norske!

Jeg forstår det ikke. De skal altså legge igjen seg selv i et land de ikke bor (eller noen gang har bodd) i, de skal legge til side sin fremmedkulturelle identitet men de må ikke våge å kalle seg norske. Jeg må spørre, hva er de da? Er de identitetsløse? Har de ingen nasjonalitet? Er de ingen? Er det virkelig sånn at det kun er et visst antall norske nasjonaliteter å fordele? Blir du mindre norsk av at naboen din Aisha kaller seg norsk? Hva om hun føler seg både afghansk og norsk; på hvilken måte truer det din norskhet? Jeg spør fordi jeg er genuint interessert i å vite hvordan dette henger sammen. Hva er kriteriene for å være norsk? Hva må utelukkes før noen kan få lov å smykke seg med denne beskyttede nasjonaliteten?

For å krydre opp spørsmålet litt kan jeg jo spørre; er jeg norsk? Ifølge ovennevnte retorikk er svaret nei. Oldemor og oldefar ble født i Russland, mormor og mamma er født i USA mens pappa og morfar er norskfødte. Jeg er første generasjon på mammas side som er norskfødt. Kan noen fortelle meg hva jeg er? Russisk? Amerikansk? Norsk? Jeg diskuterte dette med en tidligere kollega som tilhører dem som er strengt imot at innvandrere skal få kalle seg norske. Han kunne heller ikke svare på om jeg er norsk, og ville ikke svare på om dette dreide seg mer om hudfarge og religion enn opprinnelsesland. Ikke veit jeg, og jeg er i grunn ikke så opptatt av det heller. Jeg blir i hvert fall ikke dødelig fornærmet og får slettes ikke angst av at noen andre kaller seg for norske.