RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Linn Winsnes Rosenborg
Sist oppdatert:

Tramp-stamps, sexisme og sexy delfiner

Bør kvinner angre på at de er blitt utsatt for seksuell trakassering og overgrep, på lik linje som de bør angre på tatoveringene sine?
Foto: Privat

Noen ganger leser jeg saker og innlegg jeg får et akutt behov for å besvare, men så tygger jeg litt på det og kommer frem til at nei, det her orker jeg rett og slett ikke å reflektere over. 

Asle Tojes innlegg "På tide å erkjenne at Norge har et tatoveringsproblem" (Minerva) er et slikt innlegg. Det som skiller dette innlegget fra de innleggene jeg ganske så umiddelbart legger fra meg er at det har blitt liggende der i margen siden jeg leste det. Du vet, den sjukt irriterende margen, der restene etter viskelæret, restene etter det du avfeide og visket bort, ligger. Like irriterende som sokker som krøller seg i skoen.

Innlegget fremstår for meg som pretensiøst og svevende, med avsnitt så snirklete at du skal være greit tålmodig for å forstå hva som meningen bak det hele.

"Ett øyeblikk var jeg i Stalheim og tittet ut over et landskap så dramatisk at jeg glemte fortid og fremtid. Og som Per Sivle selv skulle skrevet det, kom det ei ungjente opp stien, vakker som landskapet selv. Hun hadde en flådd og bloddryppende hodeskalle langs leggen."

Formålet med teksten til Toje er (tilsynelatende) å påpeke at tatoveringer er blitt alminnelig, og at de symbolske og dype meningene bak blekket er svunnet hen i tramp-stamps og tribals.

Toje mener blant annet at 

"Det underlige er at så mange føler et behov for permanent å merke seg på huden for å overbevise folk de ikke engang kjenner, om sin individualisme"

Hovedvekten av innlegget peker på det problematiske med at stadig flere kvinner tatoverer seg. 

"Jeg er mann, jeg kan absolutt se at en liten delfin dukkende ned under bikinikanten på en duggende skjønnhet er sexy. Jeg sier bare at et halvt liv og to barn senere er denne tatoveringen ikke der den var, og den er ikke.. hva er det de unge sier? Classy?"
"På 1990-tallet fikk stadig flere kvinner tatoveringer, inntil da var dette nesten utelukkende for menn. Resultatet har vært noe i retning av en nasjonal en katastrofe. Og unge kvinner bør få vite dette. Vi kunne trenge en slags #metoo der kvinner viser frem sine gamle tatoveringer og bekjenner: Så dum var jeg, ta lærdom. Det ville være en solidarisk og klok investering i den kommende generasjon."

Hva i alle dager betyr dette? At kvinner som står frem med sine #metoo-historier egentlig sier/bør si "så dum var jeg, ta lærdom." At kvinner bør angre på at de er blitt utsatt seksuell trakassering og overgrep, på lik linje som de bør angre på tatoveringene sine?

På 18-års dagen min tok jeg en tribal på korsryggen. Ikke bare ble den stygg, den var skjev som faen. I et håp om å fikse på styggedommen tok jeg en ny tribal, populært kalt en cover-up, over den første. Denne var, om mulig enda styggere. Jeg gikk da rundt med en dobbel tribal, en hybrid mellom en tribal og et hjerte, på korsryggen i et par år. 

Da jeg var 21 år fikk jeg den geniale ideen om å ta ENDA en cover up. En skikkelig en denne gangen! Valget falt på en gigantisk lotusblomst (da jeg ble fortalt at ingenting annet ville kunne dekke over det sorte makkverket jeg hadde nederst på ryggen).

Av tatovøren ble jeg forklart at en lotusblomst har så grove blader at møkk og skit ikke klarer å feste seg til den. Åå, tenkte jeg. For en nydelig symbolikk, all den tid jeg strevde med angst, depresjon og et svært ustabilt selvbilde. Tenk å være en lotusblomst liksom, som var så grov at dritt ikke klarte å feste seg. Den som var en lotusblomst gjennom ungomdsskolen. Da hadde ikke ordene "HORE" på pulten min klart å feste seg.

Det jeg nå, i en alder av 34, har på korsryggen gjør seg best som en dårlig vits på en fest - uten at jeg skammer meg av den grunn. Jeg skammer meg heller ikke over den lille, intetsigende saken jeg har i nakken (som jeg fikk i gave av en kompis da jeg var 19 år). Jeg skammer meg ikke over at jeg har stjernetegnet mitt tatovert på magen. Det ser riktig nok bare ut som en litt slapp V, men jeg tok den sammen to av mine barndomsvenninner, og etterpå feiret vi med et glass vin og nachos. Jeg har japanske blomster på ryggen, en peon på skulderen, en nattsvermer på den ene armen og to trekanter på den andre. Noen av disse kunne jeg fint vært foruten, andre elsker jeg - både som kunstverk og som minner om noe eller noen som står eller stod meg nær. 

Å angre på en tatovering er helt fair. Å syns at tatoveringer er noe herk, og at tatoveringer som statement har mistet sin mening? Også fair. Hver sin smak og alt det der, men Toje mister meg når han baserer meningene sine på at kvinner tar tatoveringer for å fremstå sexy for menn, at en blass tatovering gjør en kvinne mindre "classy" og når han sammenligner en dårlig tribal-avgjørelse med #metoo-bevegelsen.

Toje mister meg når han uttrykker seg sexistisk, og på en måte som lett kan leses som at kvinner bør "angre" på at de er blitt utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. 

Alt i alt fremstår saken som en sammensausing av fordommer mot de som er ulik artikkelforfatteren selv, samt en grunnleggende og totalt manglende respekt overfor de mange, mange kvinner som har stått frem med sine #metoo-historier.

Der Toje skriver at det er på tide å erkjenne at Norge har et tatoveringsproblem vil jeg svare at nei, det er det slettes ikke på tide å anerkjenne. Det det derimot kan være på tide for Toje selv å anerkjenne er at han er hjertelig velkommen inn i vårt århundre, der sexisme er harry, og der kvinner står like fritt til å tatovere seg som menn. 

Det er på tide at Toje og hans meningsfeller anerkjenner det faktum at kvinners kropp ikke til for menns forlystelse, våre ambisjoner bunner ikke ut i at vi ønsker å klassifiseres som "duggende skjønnheter" eller "classy". 

Anerkjenn det. Takk.